Françoise Hardy døde onsdag etter lengre tids sykdom, opplyser hennes sønn på Instagram.
Selv om hun ikke var en internasjonal superstjerne var Françoise Hardy et navn som alle visste om på 60-tallet. Alle var avstandsforelsket i henne, The Beatles, The Rolling Stones, David Bowie - og ikke minst Bob Dylan, som skrev et dikt til henne på omslaget av «Another Side Of Bob Dylan», om å sitte ved Seinens bredder og se på forelskede mennesker gli forbi. Det finnes ingen indikasjoner på at noen av dem noe kom noen vei med henne.
Françoise Hardy hadde en aura av distansert, utilgjengelig mystikk. Det sies også at hun var over gjennomsnittlig sjenert. Blant datidens største stjerner symboliserte hun cool fransk eleganse. «Elskverdig, naturell, kulturell,og morsom» er uttrykk som brukes om Françoise Hardy, skrev Arbeiderbladet den gangen. «For menn er hun idealkvinnen, for kvinner er hun symbolet på deres skolejentedrømmer, og for unge mennesker er hun poeten som slåss mot kjedelig modernisme».
Hvor avisa vår hadde denne motstanden mot modernismen fra, kan vi ikke svare for 60 år etterpå. Men Hardy var virkelig en poet, hun skrev mange av sine egne tekster, noen av de andre var skrevet av senere nobelprisvinner Patrick Modiano, men sangene var ikke direkte moderne i formen, og dette var heller ikke rock’n’roll. De fleste innspillingene høres ut som tidlig, eksotisk visepop. Francoise Hardy sang alltid stille og ettertenksomt, med en stemme som hvisket mer enn den ruvet i terrenget.
Bildet over er så fascinerende, og fullt av symbolikk: Françoise Hardy på vei til en eller annen tilstelning i London i 1968, kledd i en kjole av 2.000 metallpaljetter, mens en eldre herre har duppet av på benken ved siden av, og kanskje aldri forsto hva han gikk glipp av. Er bildet for godt til ikke å være arrangert? Hvor gammel var han, denne manifestasjonen av den gamle tida som sovnet inn, mens 60-tallet svingte som sterkest rundt ham?
Fascinasjonen for Françoise Hardy fortsatte langt opp i moderne tid, til senere duetter med Blur og Iggy Pop, som selvfølgelig utmerket godt visste hvor heldige de var. Françoise Hardy gjorde en lang serie innspillinger som hadde gjort henne til en av datidens største stjerner hvis sangene hadde vært på engelsk. Men det var de ikke. Hun sang for det meste på fransk, selv om markedet var stort nok for innspillinger både på tysk og italiensk, og fire album på engelsk. Derfor har jeg selv bare ett primærminne om henne fra 60-tallet. Til gjengjeld var det en av tiårets fineste stunder. Den uendelig vakre «All Over The World», en engelsk oversettelse av «Tout le monde entier», som var en internasjonal hit for henne i 1965. Den sterke franske aksenten gjorde henne om mulig enda mer eksotisk.
Langt senere fikk jeg høre hennes aller første store hit, «Tous les garcons et les filles de mon age», som ble et populært avbrudd fra strevet da vi fikk synge dem i fransktimene på skolen. Francoise Hardy var 18 da hun kom med denne i 1962, hun hadde skrevet sangen selv, og fikk et umiddelbart gjennombrudd etter å ha sunget den under en valgsending i Frankrike. Hun var også med i Melodi Grand Prix i 1963, for Monaco, og kom på 5. plass, uten at dette påvirket karrieren videre. Grethe og Jørgen Ingmann vant for Danmark med «Dansevise», Monica Zetterlund sang for Sverige, i en fjern fortid da denne konkurransen hadde mer stil og klasse enn den er kjent for i dag.
Det første albumet til Francoise Hardy het også «Tous les garçons et les filles de mon age», men kom etter hvert ut i andre land som «The Ye-Ye Girl From Paris». Hardy var sammen med France Gall den fremste av de nye såkalte «ye ye»-jentene fra Frankrike, oppkalt etter denne slående frasen fra den angloamerikanske popen. Hun sang ikke så mye sånt etter at gjennombruddet var et faktum. Sangene og arrangementene ble mer sofistikerte.
Hun fikk dra til London og spille inn mange av albumene sine, for å distansere deg fra den noe provinsielle franske poplyden. Francoise Hardy på sitt sublimt beste kan høres på albumene «Mon amie le rose» fra 1964 og «Françoise Hardy» fra 1965. For den mer rockistisk orienterte leser kan det nevnes at «Je ‘attends plus persone» fra det første av disse har et tidlig eksempel på fuzzgitar - kanskje spilt av Jimmy Page. Nevnes bør også tittelsangen fra albumet «La maison où j’ai grandi» fra 1966, en versjon av italienske «Il ragazzo della via Gluck», av Adriano Celentano, som i Hardys versjon var utgangspunktet for eviggrønne «Lyckliga gatan» med Anna-Lena Löfgren.
Françoise Hardy sluttet å opptre mot slutten av 60-tallet, men fortsatte å lage plater, til tross for sin motvilje mot stemningen i underholdningsbransjen. «I en tid da positiv tenkning holdes som en nøkkel til suksess må jeg si at den motsatte tankegangen har virket fint for meg», skriver hun i selvbiografien sin. Det kan også stå som en indikasjon på hvordan mange av sangene høres ut. Det er ikke trist og tungt å høre på Françoise Hardy, men selv uten en fullstendig forståelse for tekstene utstråler hun saktmodig refleksjon. Og så ble hun så betatt av denne nye engelske folkesangeren, Nick Drake, som hun tok kontakt med, og ville lage sanger sammen med. Om Françoise Hardy var en tilbaketrukket person hadde hun møtt sin overmann. Det ble aldri noe av samarbeidet. Men Hardy fikk laget sitt britiske folk-album, «If You Listen» i 1971, akkompagnert av Richard Thompson og flere andre Fairport-assosierte musikere.
Vi anbefaler samlingen «The Vogue Years», satt sammen av pophistorikeren Bob Stanley fra gruppa Saint Etienne på 90-tallet, med informative omslagsnotater, og et godt utvalg låter fra 60-tallet. Françoise Hardy skriver i selvbiografien sin at musikken åpnet dører for henne, men også lukket dem bak henne, som et fengsel der hun kom til å forbli resten av livet, enten hun likte det eller ikke. Nå virker det ikke som om karrieren er noen lidelseshistorie, for hun fortsatte å opptre med ujevne mellomrom.
Disse minneordene er basert på en omtale av den nye plata «Personne d’autre» fra 2018, som på mange måter minnet om de hun lagde på 60-tallet. Tidsånden var dessverre borte, men det var veldig fint å høre henne igjen. Enda et av disse albumene med artister som ikke forsøker å høres yngre ut enn de er, snarere tvert imot. Françoise Hardy var alltid et symbol på stil og klasse.
