«Boys Kills World»: Hyperaktiv slapstick-action

---

4

FILM

«Boy Kills World»

Regi: Moritz Mohr.

USA/Ty./Sør-Afrika – 2023

---

«Boys Kills World» er en tegneserie-aktig tøysefilm som teknisk sett kan klassifiseres som en dystopisk actionkomedie, men det er en temmelig dårlig beskrivelse for en samling med hemningsløst brutale basketak som inkluderer gulrot-fu, osterasp-fu og frokostblanding-maskoter som går berserk med skarpslipte stikkvåpen. Du vet best selv om denne typen slapstick-splatter er din greie, men tipper uansett at du neppe vil kjede deg. Dette føles litt som den hyperaktive bajas-lillebroren til kinoaktuelle «Monkey Man» som benytter omtrent samme konsept med mer alvorstynget patos.

Den tyskfødte regidebutanten Moritz Mohr er mest opptatt av å ha det moro, og underholde oss med grenseoverskridende gørrete basketak. Som entusiastisk fjortenåring ville jeg trolig ha kåret dette til den kuleste filmen i verden noensinne med tre utropstegn, etter å ha sett den på en kornete VHS-piratkopi (jeg kan garantere at «Boy Kills World» ville ha blitt bastant totalforbudt av den norske statssensuren på den tiden). Men som en bittelitt eldre og mer værbitt filmanmelder er det lett å skjønne at noen vil føle at det frenetiske tempoet kan bli en smule slitsomt i nærmere to timer - og avvise «Boy Kills World» som et kalkulert forsøk på å skape en readymade-kultfilm bygget opp av bestanddeler tyvlånt fra bedre forbilder.

Den typen film Nicolas Cage kunne ha vært troendes til å delta i hvis han orket å tilbringe mer tid på helsestudio og hadde energien til å delta i kampscenene. Alt sånt stemmer ganske bra, men noen ganger vil man jo bare kose seg med litt popcorn og se kjernesunn underholdning der fascistiske tyranner slås så hardt på kjeften at veggene blir dekorert med hjernemasse.

Les også: «The Fall Guy» er rendyrket underholdning med Ryan Gosling i rollen som lakonisk stuntmann (+)

Vi befinner oss i en dystopisk fremtid i en ikke navngitt fasciststat, så la oss for enkelhetens skyld kalle det Panem. Her hersker Hilda Van Horn (Hilda Van Der Koy) med bloddryppende jernhånd; en psykotisk despot omgitt av sykofantiske spyttslikkere og frastøtende slektninger. Mens dette despotiske dynastiet basker seg i overdådig luksus må resten av befolkningen leve i fattigdom, og en konstant tilstand av frykt. Hvert år arrangerer Van Der Koy-familien en folkefeiring kalt «The Culling», der utvalgte «statsfiender» fra underklassen blir bestialsk henrettet i en direktesendt TV-sending foran et jublende publikum. I barndommen var vår hovedperson Boy (den svenske «It»-klovnen Bill Skarsgård) hjelpeløst vitne til at hele familien ble henrettet av Hilda Van Horn. Han ble reddet i siste liten av den mystiske kampsportmesteren Shaman (Yayan Ruhian) – som trente opp guttungen nådeløst for å forvandle ham til en drapsmaskin.

Boy har hardtrent med tre mål for øyet: hevne familien, kverke Hilda Van Horn og knuse hele hennes verden. Siden Boy verken kan høre eller snakke er hans indre stemme portrettert av komikeren H. Jon Benjamin, som noen sikkert vil kjenne igjen som den lakonisk-sarkastiske tegnefilm-agenten «Archer». Et inspirert valg, som bidrar til å dytte filmen enda mer ut av likevekt (på en positiv måte). Etter at Hildas klodriansvoger Glen (Sharlto Copley) og pompøse lillebror Gideon (Brett Gelman) forårsaker en massakre under en tale til folket, får endelig Boy sin sjanse, snubler inn i årets «The Culling»-utvelgelse og starter sin gørrete hevntokt. Han får dessuten uventet assistanse fra Panems offisielle motstandsbevegelse; som består av to entusiastiske tøysekopper ved navn Basho (Andrew Koji) og Benny (Isaiah Mustafa).

Les også: Ungdommelig frihetsjakt ender i dogmer, terror og fengsel i kinodokumentaren «Olfas døtre» (+)

Boy forstår kun hva folk sier ved å lese leppene deres, og fordi Benny mumler består hans dialog utelukkende av ubegripelig nonsens. Hovedpersonen har en ustødig virkelighetsoppfattelse etter å ha blitt tvangsforet kruttsterke hallusinogener under oppveksten, og hjemsøkes av sin avdøde lillesøster Mina (Quinn Copeland) - som jevnlig manifesterer seg som en blanding av nusselig spøkelse og Timmy Gresshoppe. Alt dette er mye plott for en film som vier mesteparten av tiden til hypervoldsomme slagsmål og blodige skuddvekslinger. På et tidspunkt blir Boy utstyrt med en automatisert slåsshanske som reduserer fiendens hodeskaller til pastasaus, og alt ender med det mest brutale basketaket festet til film siden de to «The Raid»-filmene.

Mot slutten drar «Boy Kills World» frem en uventet overraskelse som snur alt vi har sett på hodet, og forvandler dette til en desperat tragedie som skurrer litt med den lystige Looney Tunes-tonen. Dem som blir sittende under rulleteksten belønnes med en ekstra bonusscene, etter en animert rolleliste som understreker at «Boy Kills World» er veldig anime-inspirert. Dette er samtidig en popkulturell gumbo som drar inspirasjon fra så mange steder: de klassiske kung-fu-filmene som Tarantino hyllet i «Kill Bill», slåssespill i gamle spillehaller, Sion Sono, pluss mer moderne forbilder som «Dredd», «Scott Pilgrim vs. The World» og «Hunger Games»-serien.

Dette fungerer optimalt når filmen er selvbevisst og oppfordrer oss til å ikke ta noe seriøst for et eneste sekund - og ikke fullt så vellykket i de sporadiske forsøkene der den prøver å bli tatt på alvor. Så ja. Tonen er vinglete, det frenetiske tempoet står i fare for å bli utmattende og «Boy Kills World» sliter litt med å finne sin egen personlighet i havet av innflytelser – men dette er like fullt en skikkelig underholdende røverfilm iscenesatt med en forfriskende mangel på måtehold.