Febrilsk overspill i polert storproduksjon

---

3

TV-DRAMA

«Furia: sesong 2»

Regi: Magnus Martens, Gjermund Eriksen & Michal Rogalski

Norge – 2023

---

Det er vanskelig å påstå at «Furia» etterlot et sterkt og varig inntrykk etter at den første sesongen debuterte på tampen av Covid-nedstengingen i 2021. En norsk thrillerserie med høyt budsjett og internasjonale ambisjoner, fra den Emmy-vinnende «Mammon»-skaperen Gjermund Stenberg Eriksen. Dette ville så veldig gjerne være en politisk relevant skildring av den moderne kampen mot ekstremisme i stil med «Homeland», men fungerte best da den slapp løs sin indre Jack Bauer og nøyde seg med å være en actionfylt «24»-røverhistorie. Mest effektiv så lenge fokuset er på fremdrift, og langt fra like engasjerende når de stakkars skuespillerne må ramse opp komplisert eksposisjon om sosiopolitiske forhold, «blåkksjeins» og algoritmer på gebrokken engelsk.

Akkurat det samme kan sies om fortsettelsen, som opprinnelig ble skapt eksklusivt for Viaplay. I mellomtiden har denne strømmekanalen opparbeidet et driftsunderskudd på over 450 millioner kroner, så de har solgt unna serier som en skobutikk i opphørssalg. Jeff Bezos fant åpenbart noen ekstra millioner mellom sofaputene, så ni av Viaplays skandinaviske serier ble kjøpt opp av konkurrenten Amazon Prime Video. Inklusive «Furia», som nå har blitt deres første norskproduserte prestisjesatsning.

Les også: «Midtsommernatt»: Lang dags ferd mot natt (+)

Ine Marie Wilmann er «Furia»

Andre sesong starter to år etter at den forrige sluttet. Den store hemmeligheten (som vi ikke fikk lov til å avsløre i anmeldelsen av første sesong) er nå åpenbar for alle. Den høyreekstreme bloggeren kjent som «Furia» var egentlig en etterforsker for Politiets sikkerhetstjeneste: Ellen Gabrielsen (Ine Marie Wilmann), som gikk deep, deep undercover i nynazistmiljøet på Vestlandet for å forhindre et massivt terrorangrep med 11. september-ambisjoner. Hun er drevet av personlige demoner etter å ha mistet søsteren sin under Utøya-massakren, og traumene ble neppe mindre etter den forrige sesongens strabaser i Berlin.

Ellen er derfor permittert på ubestemt tid, og tripper utålmodig på sidelinjen mens hun tar vare på en småsurrete far (Terje Strømdahl) som klarer å brekke lårhalsen i et uoppmerksomt øyeblikk. Hennes PST-sjef og kontaktperson Inger (Iren Reppen) mistenker at Ellen ikke er psykisk rede til å gå tilbake i aktiv tjeneste, og med god grunn. Ellen ser ut til å ha sine maniske episoder og mentale problemer, mens hun fortsetter karleggingen av europeisk fascisme i det skjulte. I mellomtiden har hennes kollega Asgeir Eng (Pål Sverre Hagen) fått en dekkidentitet som kajakkutleier i turistperlen Lofoten, der han bor sammen med sin stadig mer molefonkne, manga-fikserte datter Michelle (Isabella Beatrice Lunda).

Les også: «The Fall Guy» er rendyrket underholdning med Ryan Gosling i rollen som lakonisk stuntmann (+)

Lofoten og PST

Asgeir jobber i skjul for å endelig få has på erkefienden Ziminov (Borys Szyc), en moldovsk gangsterboss som styrer pengestrømmen til politiske ekstremister, banditter og oligarker – og er ute etter å bortføre Michelle i troen at hun er hans biologiske datter. Asgeir mistenker dessuten at Ziminov myrdet Michelles mamma, bare for å gjøre disse intrigene litt ekstra kompliserte. Som en del av planen for å rulle opp Ziminovs nettverk prøver Asgeir å få fatt på en serie måneformede datadingser som kan inneholde en kodenøkkel til gangsterens låste «Libertas»-nettverk. Synd at en av dem isteden har en skjult sporingsenhet som sender Ziminovs håndlangere i retning Lofoten, og plasserer dem alle i livsfare. En samarbeidsaksjon mellom PST og CIA gjør et forsøk på å pågripe Ziminov under en storstilt Pride-parade i Budapest, som ender i total katastrofe og den dødeligste terroraksjonen i Europa på over ti år.

Ellen blir uskyldig mistenkt for udåden, mens Asgeir må begi seg ut på vill flukt sammen med Ziminov. Det er vanskelig å motstå action-stereotypen om to fiender på hver sin side av loven som blir tvunget til å samarbeide, mens de gradvis opparbeider respekt for hverandre. Så litt synd at «Furia» ikke utnytter det potensialet til fulle, og isteden surrer Europa rundt på jakt etter digresjoner og blindspor som kan blåse opp spilletiden.

Maria Menas skuespilldebut

Episodeantallet er kuttet ned fra åtte til seks denne gangen, men dette ville trolig ha fungert optimalt som en tett miniserie på toppen fire timelange episoder. På den måten kunne man med hell ha fjernet mye dødtid der skuespillerne kjemper heltemodig mot replikker som bare unntaksvis korresponderer med hvordan livs levende mennesker snakker (inklusive flere tilfeller av komisk unaturlige synonymordbok-slagere som «krakelere»). Serien er på høyden så lenge fokuset er på intense jaktscener og ren spenning, men synker som en tung sten i ferskvann hver gang alt settes på pause for å levere krøkkete eksposisjon. Febrilsk overspill er muligens den eneste naturlige reaksjonen når man står ovenfor sånne umulige utfordringer, men det er uansett litt forbausende at en polert storproduksjon med et såpass høyt budsjett har et så lavt nivå på dialogføringen.

Historien hopper mellom blant annet Oslo, Bergen, Stockholm, Budapest, St. Petersburg og Warszawa, mens konspirasjonene blir stadig mer komplekse, kronglete og usannsynlige. Den svenske «Killinggänget»-moromannen Henrik Schyffert dukker plutselig opp som en slesk forretningsmann i Malta, og forsvinner deretter sporløst ut av handlingen etter en scene. Mye sånt. Serien fortjener definitivt en gullstjerne for uortodoks casting: Maria Mena (av alle i verden) gjør sin skuespillerdebut i en sentral birolle som APs nye justisminister, i et av mange sidespor som ser ut til å være lirket inn i handlingen mest for å skape et talerør for de storpolitiske, sosialdemokratiske poengene Gjermund Stenberg Eriksen ønsker å belyse.

Les også: Filmen som viser et USA i krig med seg selv (+)

Furia på Prime Video

Han slenger inn noen potensielle brannfakler her; om hvordan fascistiske krefter radikaliserer nyttige idioter med desinformasjon for å fremme sin egen agenda, og ilder opp besteborgerlige nettroll til å drapstrue minoritetspolitikere - mens russiske interesser jobber iherdig i kulissene for å forsikre at Trump blir gjenvalgt i 2024. Selv for oss som sympatiserer med budskapet er det lett å føle at «Furia» smører på agendaen i veldig tykke lag her. Produksjonsverdiene er upåklagelige, filmfotoet førsteklasses og det orkestrale musikksporet (av polske Bartosz Chajdecki) passende pompøst.

Det er flere effektive sekvenser her som er mer spennende, intense og velregisserte enn noe i første sesong, men helheten er dessverre betydelig mer ujevn. Så selv om det er lett å sette pris på ambisjonsnivået er det like lett å bli litt skuffet over at «Furia» ikke makter å leve opp til disse ambisjonene. Mens den første sesongen endte med et løfte om at «dette er bare begynnelsen» får vi en mer definitiv avslutning denne gangen. Så sånn som ståa er virker det ikke skrekkelig sannsynlig at vi får en tredje sesong.

«Furia» er tilgjengelig på Amazon Prime Video nå.

Les også: Amazon kjøper norske Viaplay-serier