Den beste nye jazzen til påske

---

Kjetil Mulelid

Agoja

Odin

---

Pianisten Kjetil Mulelid er en gjenganger i denne jazzspalta, enten det er med hans faste trio, med kvartetten Wako, sentral i gruppa til Siril Malmedal Hauge, helt alene på albumet «Piano», eller som leder i plateselskapet Øra Fonogram. Nå kommer han med sitt mest ambisiøse album så langt. Og kanskje det beste.

Hvert spor på «Agoja» er spilt inn med forskjellige musikere. På tross av de varierte innspillene fra alle de andre står musikken fram med en storartet samlende tanke, med pianospillet som bindeledd. Albumet begynner med «Alone», med Arve Henriksen på trompet og Selma French på fele. Langt på vei et skoleeksempel på den «nordiske» lyden det har vært så mye snakk om i jazzen, utsøkt melodisk og melankolsk som den er. De to gjestene holder seg hovedsakelig til hovedtemaet, mens pianisten slipper seg løs ved siden av.

Les også: Jazzeventyret - ny serie om norsk jazz på NRK

I «Song For Eliah» spiller Trygve Seim saksofon og Mathias Eick trompet. Enda en vakker ballade, men hvert eneste spor videre byr på nye overraskelser. «Heroes» åpner med mer skinnende piano, før et sammensatt lag fra Mulelids to faste band faller inn, med Martin Myhre Olsen (saksofon), Bárður Reinert Poulsen (bass) og Andreas Winther (trommer). De stopper liksom opp og trekker pusten midtveis, og etterpå er det de tre medspillerne som briljerer i dette kuttet. De kommer også tilbake flere ganger senere.

Les også: Fieh dro hjem fra verdens største festival i protest

Etter et stille mellomspill med pianisten hele alene blir «A Prayer For Peace» så sørgmodig som den må være i verden i dag, med Trygve Seim og Signe Emmeluth på saksofoner som høres ut som de skriker av sårhet.

I «Waiting Song» spiller hovedpersonen Rhodes-aktig elpiano, som klinger ekstra fint sammen med vibrafonen til amerikanske Sasha Berliner. «Chapter, Ø» er helt nedpå igjen, bare med hjelp av Lyder Øvreås Røed (Fieh), med vekselvis sart og sterkt trompetspill. Til slutt tar Mulelid og hans medprodusent Lars Horntvedt oss i ut i et større landskap i «Kingdom, Slowly Disappearing». Litt tidlig er det å lage på lister over årets beste plater, men jeg våger i det minste å påstå at dette er påskas beste jazzalbum.