---
5
KONSERT
Witch Club Satan
«Bloodmother»
Kulturkirken Jakob/Høstsabbat
---
Det ble rituelt og blodig under den årvisse Høstsabbaten i Oslo, som samler norske og internasjonale band og tilreisende i Kulturkirken Jakob og omliggende herligheter. Årets festival for metal og undergrunnsrock i alle sjangre var den tiende i rekken, og kronen på verket ble premieren på Witch Club Satans nye forestilling «Bloodmother», som etter Oslo skal videre til teaterhus i Helsinki, Stockholm og Bergen. Det norske bandet sparer i kjent stil ikke på verken blodet, kruttet eller volumet, men «Bloodmother» stikker langt dypere og har tematisk et sterkere kunstnerisk forankring enn noe de har gjort tidligere.
Den uttalt feministiske svartmetalltrioen har de siste par årene vakt oppsikt både i Norge og internasjonalt for showene de skaper i spenningspunktet mellom teater og black metal-konserter, hvor ritualer, nakenhet, blod og ekstrem svartmetall dannet rundt mytefortellingene om heksen som symbol er blitt hovedingredienser. De har utspring fra teateret, og fra sitt eget teaterkompani og steder som Black Box i Oslo og BIT Teatergarasjen i Bergen, har de tatt steget ut til musikkscener som Bylarm, Tons of Rock og Roskilde. «Bloodmother» viser at de bare to små år etter debuten, da angivelig uten å kunne spille instrumentene, er på et nivå hvor alle elementene i de visuelle og musikalske visjonene deres er i ferd med å omforenes til en solid helhet. I et kunstprosjekt som tross virkemidlene framstår overraskende inkluderende.
Nikoline Spjelkavik på gitar, Johanna Holt Kleive på trommer og Victoria Fredrikke Schou Røising på bass inntar scenen i Kulturkirken under en dekorasjon som minner om en gigantisk «drømmefanger», med stofflige kleder og tråder hengende over dem i en sirkulær formasjon. Det blir et mektig skue i et kirkerom som i seg selv er imponerende. «Bloodmother»-showet er utvidet med en skuespiller, Janne Aass ifølge programinformasjonen til den finske teaterfestivalen Baltic Circle. Hun utgjør på et vis en slags urmor i trioens utforskning av fraværet av fortellinger om mødre og døtre opp gjennom historien og i klassisk litteratur.
[ Nye låter: Delara danser med kalash, Jesper Jenset er ung og lovende og 9 grader nord begeistrer (+) ]
«Bloodmother» som scenekunst føyer seg på det viset inn blant flere sterke kulturuttrykk som handler om blodet som utgangspunkt for symbolmettede sykluser. Jenny Hval lagde med «Blood Bitch» et helt album rundt tematikken, mens den franske filmskaperen Catherine Breillats utforsket blod som kjønnsdefinerende symbol i «Blodets anatomi». I de klassiske fortellingene har blod vært forbundet med det maskulint heroiske og dominerende, mens i den grad det er blitt forbundet med det kvinnelige har det vært skamfullt og forbudt. Blodet i betydningen av menstruasjon er for eksempel fortsatt å regne som tabubelagt i mange samfunn.
Med sitt nye show tar Witch Club Satan på et vis blodet tilbake som et middel for å gjenoppbygge de skjulte historiene. Tross virkemidlene og den dype forankringen i den skitneste og mest grunnleggende svartmetallen, utstråler både de og forestillingen varme, skjønnhet og det som blir en hyllest til det feminine i en musikksjanger som i likhet med tematikken i «Bloodmother» tradisjonelt har vært definert av menn.
Mye har vært sagt om Witch Club Satan. Innen teatermiljøene har de blitt kritisert for at forestillingene er for konsertrelaterte, mens de mest konservative delene av musikkmiljøet har påstått at de er et konseptuelt påfunn skreddersydd for offentlig kulturstøtte. I den grad de får kulturstøtte er det på bakgrunn av at de kvalitative og kunstneriske elementene oppfyller alle nødvendige kriterier. Og det alternative teatermiljøet behøver vitterlig et innovativt element som forener teater med en av vår tids store kulturelle pådrivere, som fra før har sterke islett av performance og iscenesettelse.
«Bloodmother» utgjør på det viset Witch Club Satans hittil mest solide kombinasjon av teater og svartmetall. Her vektlegges den sterke blodlinjen mellom mor og datter gjennom rituelle og slagord-peprede tekster, intense kaskader av støy og black metal og blod i strie strømmer på scenen. Til og med en rituell innlemmelse av en publikummer med blodet som bindemiddel finner de plass til i det som utarter til et inferno av en konsertperformance i flere akter.
Elementer av teaterperformance både åpner showet og danner overgangene mellom de ulike delen. Trioen starter tildekket som mytiske figurer som åpenbarer seg fra skyggene bak, før de gjennom første konsertdel spiller på det opprørske og rabiate, nærmest i en punkversjon av svartmetallen. Lyset spiller en sentral rolle konserten gjennom. I åpningen og i den avsluttende delen er de i motsetning til tidligere konserter kledd i hvitt og ikke i svart. Den siste halvparten av konserten – hvor de innlemmer tidligere låter som «Solace Sisters» og «Hysteria» – opptrer de som vanlig semi-nakne, men nå med hvite og lange parykker som i likhet med resten av showet blir en slående kontrast til alt det blodrøde, og selvsagt til sjangerens ellers mannstunge gravalvor
Som musikere har Witch Club Satan nå helt annen trygghet med instrumentene og i måten de sømløst syr musikken sammen med det seremonielle og måten de integrerer den i det rituelle, som fortsatt er et premiss for trioen. Men nå handler det ikke så mye om den kvinnelige «heksa» som en mytisk figur svartmetallsjangeren tradisjonelt ikke har gitt plass til, som det handler om de kvinnelige overleveringene fra generasjon til generasjon. Om blodsbåndet mellom mor og datter og de ritene som historisk har vært tabu eller forbundet med frykt og avstraffelse. Witch Club Satan bruker her blodsbåndet kvinner og seg imellom til å gi kvinnen sin rettmessige plass i historien. Også innen en musikkform som de med humor og glimt i øyet plasserer seg selv i med største selvfølgelighet.
Etter Helsinki og Stockholm spiller Witch Club Satan showet på BIT Teatergarasjen i Bergen 25. november.
