Paljetter, toleranse og kjærlighet

---

KUNST

Admir Batlak

«I knekken / Solo Oslo»

Munchmuseet

---

Admir Batlak er blitt tatt imot med åpne armer i kunstverdenen. Med bakgrunn som en av våre beste, mest spennende og uortodokse klesdesignere, har han «flyttet inn» i kunstfeltet med et stillferdig tempo og overbevisende gjennomføringsevne. Han bygger sine kunstverk med en imponerende konsekvens over tid, og med kulturelle referanser til Pride-kulturen så vel som hans forhistorie i det tidligere Jugoslavia.

I overgangen fra klesdesign til tredimensjonal kunst har kroppens dimensjoner vært med ham som en uomtvistelig referanseramme. Derfor knyttet det seg stor spenning til hvordan han ville klare å mestre et stort rom med åtte meter under taket og en utfordrende knekk på veggen. Det er rammene for dem som blir plukket ut til Solo Oslo-utstillingene på Munchmuseet. Til den tredje runden var det 154 søkere.

Solo Oslo er Munchmuseets utstillingsserie for unge, Oslo-tilknyttede kunstnere som er på et avgjørende punkt i karrieren. De to tidligere, Sandra Mujinga og Apichaya Wanthiang, er allerede i gang med internasjonale karrierer. Admir Batlak er på god vei her hjemme. Men, i motsetning til de to andre, er han den første som tar tak i utstillingsrommets vanskelige fysiske utforming. Og, han nøyer seg ikke med å feste kunsten til den skrånende veggen. I tillegg bruker han de samme, perforerte metallrammene som er brukt i museets buktende fasade, og han gir sine flate rammer en knekk som en påminnelse om rommets vanskelige arkitektur.

De perforerte platene brukes som ramme for de tekstile paljettskulpturene. Dermed gir han dem som er kritiske til byggets arkitektur (og det øvrige publikum som bruker øynene og evner å se forbindeser) et irritasjonsmoment som kan brukes til refleksjon. De glitrende paljettene kontrasteres av de spesielt bearbeidede stoffene i den høye, vertikale formen som tårner oppover veggen. Enkelte vil oppleve formen som skummel på grunn av illusjonen av at den truer med å falle over deg. Det er det lett å tro idet du kommer inn i salen i museets tiende etasje. For å oppnå denne effekten har Admir Batlak og Kolab Arkitekter gitt rommet en sentrert inngang.

Paljettene glitrer mot deg i friske farger. De er slynget rundt tekstile kapper som synes å sveve i rommet høyt oppe på veggen. Også den hvite varianten, som er vakkert dandert på gulvet, er full av farger. Kunstneren omtaler installasjonen som «to positurer, én skulptur» der den høye, vertikale formen kan sees som kroppen i en skulptur og rammene med paljettene ut til siden kan sees som en vinge. Denne formelen peker tilbake til en av hans primære inspirasjonskilder fra det tidligere Jugoslavia. Admir Batlak (født 1982) er oppvokst i Mostar i Bosnia-Hercegovina, men familien flyktet til Norge etter at den bosniske krigen (1992–95) brøt ut.

I etterkrigstidens forsøk på å bygge én nasjon av et konglomerat av folk, etnisiteter, religioner og stater, fikk Jugoslavias president Tito (1892–1980) bygd en rekke monumenter som går under navnet «spomeniker». I en god artikkel på museets nettside nevner kurator Tominga O’Donnell at skulpturene er blitt angrepsmål for nasjonalistene i de nye statene, mens deres egentlige formål var å bygge og symbolisere enhet i mangfoldet. Ved å bygge videre på disse monumentene peker Admir Batlak på motsetningen mellom solidaritet og separatisme. Når du legger til inspirasjonen fra Pride-paradene og det mangfoldet som eksponeres der, skaper han en stillferdig, men flammende agitasjon for toleranse og kjærlighet.

Den siste konklusjonen er – selvfølgelig – min tolkning. Admir Batlak bruker ikke slike ord når han forteller om inspirasjonskilder og gjennomføring i den fine videoen Munchmuseet har fått laget. Der snakker han blant annet om utfordringene ved å bruke paljetter, og de mange meningslagene i hvordan paljetter blir brukt. Børre Sæthre bruker dem som markører for lykkelig homsekultur i sine installasjoner i Nitja og Kode Bergen. Hos Admir Batlak blir bildet mer mangfoldig. Han har brukt paljetter i klær lenge, og i 2015 samarbeidet han med fotograf Ingrid Eggen om en installasjon av paljettbeslåtte klær og hennes foto av klærne. Han brukte også paljetter i sceneantrekkene han designet for Cezinandos konsert på at Øyafestivalen 2018.

Admir Batlak har brukt klær som politiske ytringer flere ganger. Verdt å nevne er båndene modellene bar under visningen på Oslo Runway 2017, som han utstyrte med påskriften «hverdagsintegrert». Han dukket opp i det norske motelandskapet som en del av duoen Batlak og Selvig, sammen med Charlie (eller mer korrekt Marie-Charlotte) Selvig. De viste sine kleskolleksjoner på Galleri Riis, og visningen i 2008 var så original at den ble anmeldt i VG av undertegnede som en kunstperformance.

Det er lett å bli høytidsstemt i møtet med tankene bak «I knekken», Admir Batlaks Solo Oslo-utstilling. Den viser en kunstner som behersker både små og store formater, og som evne å omdanne store tanker og ideer til håndterbare skulpturer som snakker til både kropp og sjel. Det er ingen forutsetning at du setter deg inn i alt som ligger bak, installasjonen er sterk i seg selv. Men leser du deg opp blir opplevelsen desto rikere. Det tjener både solidariteten og kjærligheten på.