Modig gjort å lage så direkte teater om døden

---

4

TEATER

«Husk at du skal dø»

Idé, manus og regi: Sebastian Skytterud Myers og Vilde Johannessen

Musiker/komponist: Magnus Skaug

Lys og lyd: Thomas Gallgher

Med: Sebastian Skytterud Myers, Vilde Johannessen og Eirin Schou Fævelen

Spilles i Toftes gate 56F på Grünerløkka

---

Vi er samlet i en leilighet på Grünerløkka, ca. 20 voksne i ulike aldre. Vi sitter på krakker langs veggene i en stue, og det føles litt som å være på besøk hos noen, for eksempel en venn av en venn, for sosialt samvær en fredagskveld. Bokhyllene inneholder klassikere fra verdenslitteraturen, og på veggene henger grafisk samtidskunst. Her er det lett å føle seg hjemme, og snart tilbys vi også noe å drikke. Men dette er ikke en vanlig sosial fredagssamling for den akademiske, kunstinteresserte middelklassen. Dette er rammen for Feil Teaters nyeste forestilling «Husk at du skal dø».

Den intime settingen gir en tydelig retning for hvor teatret vil med denne forestillingen, som henter sitt materiale fra intervjuer som er gjort med lys levende informanter. De har alle snakket om døden; om sine ulike erfaringer med og tanker rundt døden. På grunnlag av disse fortellingene har Feil Teater klart å skape et fortellerteater som kan få publikum til å le med det ene øyet og gråte med det andre. Men dette er også teater som vil treffe folk veldig ulikt, avhengig av hvilke erfaringer man selv har med døden, og i hvilken epoke av livet man befinner seg. Dette er en forestilling som, særlig på grunn av den spesielle romlige settingen, blir veldig nær og personlig. Det er nok det Feil Teater også har ønsket å lage. Men man mister samtidig noe av den genuine opplevelsen av at dette er kunst.

De ulike fortellingene vi får høre, fortelles av de tre skuespillerne Sebastian Skytterud Myers, Eirin Schou Fævelen og Vilde Johannessen. De inntar alle flere forskjellige roller. Vi treffer bl.a. en selvsentrert prest, en ung mann som introduseres for eksistensialismen, en annen ung mann med dødsangst, og en voksen som mistet en bror for femti år siden, en tid da man ikke tok høyde for at barn også føler sorg. Det fortelles veldig nakent og direkte, og vi er hele tiden veldig fysisk nær skuespillerne, slik at fortellingene fra virkeligheten oppleves som sterke. Det er ikke uten grunn at det tidlig i forestillingen settes frem en boks med Kleenex til oss alle. Heldigvis har forestillingen også sine morsomme fortellinger og øyeblikk, og det oppleves som både kjærkomment og nødvendig. For når døden nå engang finnes, hvorfor skal vi ikke også kunne le av den?

[ Religiøs orgie på Black Box er vanskelig å bli frelst av (+) ]

Det er lett å bli grepet av alle de triste historiene, men det er allikevel ikke nok til at denne forestillingen oppleves som et solid teaterkunstverk, selv om leiligheten på Grünerløkka er fylt med både scenelys og en musiker (gitaristen Magnus Skaug). En tydeligere distansering til fortellingene og et større rom rundt dem (både fysisk og mentalt) hadde kunnet skape et bedre refleksjonsrom for oss som opplever forestillingen. Det virker som om materialet ikke har fått vokse og gi noe ut over seg selv, slik det helst gjør i store kunstopplevelser. Intimiteten kveler mer enn den gir. Det kunne også vært fint å få høre fortellinger som kontrasterte, eller tilførte noe annet, for å sette fortellingene om døden i perspektiv. For heldigvis er døden bare en liten brikke i et større organisk system.

«Husk at du skal dø» er jo egentlig det samme som «Husk at du skal leve», og døden kan oppleves som et forstørrelsesglass for livet. Kanskje ville litt mer plass til livet og de levende gjort disse fortellingene både større, mer varierte og lettere å fordøye. Selvsagt er det en god dæsj med livsglede i at det serveres, øl, vin, kaffe og brownies, men det er ikke nok til å løfte forestillingen.

Når det er sagt, er det modig gjort av Feil Teater å lage så direkte teater om døden. Mange kan nok være enige i at døden kan være et vanskelig tema å snakke om, og akkurat det belyses også i en av fortellingene vi får høre. At det plasseres en hvit kiste midt på kjøkkenbordet i leiligheten, og vi alle samles rundt kisten, er også et grep som symboliserer døden som et ufravikelig og veldig konkret faktum, uansett hvor brutalt det måtte oppleves. Man kan føle seg både rystet og renset når man forlater leiligheten på Grünerløkka og går ut i den milde høstkvelden. Men følelsen av å ha hatt en kunstopplevelse som gir nye perspektiver og det lille ekstra, den er altså ikke like sterk.