Helgens nye låter: Synne Sørgjerd gråter i Slottsparken, Louien ber pent og Tuva Syvertsen hyller Anne Grete

Denne helgens Bylarm-festival i Oslo preger ikke overraskende også bunken av nye låter og singler. Både Oscar Blesson og Maria Petra spiller på bransjefestivalen som også er åpen for publikum. Og det er et sterkt heat vi har plukket ut også utover nye låter fra disse to, noe som gir et sjeldent jevnt dryss av toppkarakterer enten sjangeren er poprock, rap eller punk. Tenk om alle helger hadde vært sånn!

---

5

LÅT

Synne Sørgjerd

«Slottsparken»

---

Synne Sørgjerd har markert seg som en uvanlig lovende sanger med spontane popperler som oser av låtskriverhåndverk og en framføring styrt av store doser personlighet. «Før du dro» og «Det alle har» slo da også som en myk slegge under konserten hennes på Øyafestivalen, da hun fylte den lille Biblioteket-scenen med mer folk enn noen andre har gjort før henne og sjarmerte seg mot en varslet stjernetilværelse. Et sted mellom No 4 og Kaja Gunnufsen, har vi tidligere skrevet om Sørgjerd. Her kommer løsrivelsen, og for den som ennå ikke har skjønt eller sjekket ut hva hun driver med, så vil «Slottsparken» bli øyeåpner og et gjennombrudd. . I hvert fall hvis det er noe rettferdighet i musikkbransjen.

Det er en oppbruddslåt med ikonisk utgangspunkt, Slottsparken etter mørkets frambrudd: «På gresset/bak Slottet/på natten/Jeg tror aldri jeg har sett deg gråte sånn». Sørgjerds fortsettelse er breddfull av følelsesutbrudd og skinnende tårer. Det er en tekst pepret med spørsmål og egne resonnementer som alle unge hjerter vil kjenne seg igjen i, inkludert det å gråte ut på vennens sofa. Mer poprock enn småpunk denne gangen, i en stor, mettet og likevel rufsete produksjon. Den løfter fram både den emosjonelle stemmen og de voldsomme følelsene i låten på gitarharvende og småsint vis, inntil det hele letter inn i himmelen.

---

5

LÅT

Billie Van

«Signals»

---

Ikke før har man begynt å tenke «hvor det ble av Billie Van», før hun plutselig slipper ny musikk. Hvis man ser bort fra en utgivelse med gjengen hennes i bandet Hollywood, har det gått seks år siden albumet «Pure Emotions» så dagens lys. Siden har det vært tilsynelatende stille. «Gjengen», bestående av den evige trio Billie Van, Jonas Alaska og Mikhael Paskalev, har imidlertid etablert labelen Bravheart hvor de har jobbet mye andre artister, samt eget stoff, og nå er det Billie Van-tid igjen. Merete Pascual som hun egentlig heter, har skiftet stil siden sist, kastet fargene til fordel for svart og hvitt og skapt en låt som på kjølig vis matcher det golde og samtidig atmosfærisk storslåtte.

Stemmen er den samme fascinerende lyse, med spennvidden som kan endre en sang totalt fra begynnelse til slutt. «Signals» er skrevet sammen med Mikhael Paskalev, som også har produsert, og den er blitt et kunstpop-epos som spenner fra dunkle beats til sfæriske partier løftet av vokalen og troen på at «alt vil bli bra», alt pakket inn i et modent og besnærende lydbilde.

---

5

LÅT

Oscar Blesson

«Kjemiker/Romantiker»

---

Det er alltid opptur når Oscar Blesson kaster seg ut i nye samarbeid, som sammen med Tyr på EP-en «To horn» og nå nylig på den lekende bagatellen «Monique» med Rambow. Men når han nå utgir låt igjen helt under eget navn for første gang på en god stund, ser vi konturene av nok et storverk i horisonten. At han for et par år siden gikk over til å rappe på norsk er noe av det beste som har skjedd i denne leiren på en god stund. «Kjemiker/Romantiker» viser hvilken sterk identitet han har som ordkunstner, hvordan han ikke bare briljerer med rim og setninger, men skaper historier og kontekst gjennom briljerende orddryss og sin helt egne sjargong utledet av en tidvis fantastisk bevissthetsstrøm.

Blesson (Karl Oskar Larsen Klazai) er opprinnelig fra Holmlia i Oslo, og står tilsynelatende støtt og sikker når han i en rastløs, febermettet tekst rapper «jeg er ikke en statistikk, prøv igjen matematiker/midt imellom kjemiker, romantiker». Han fanger byen, uroen, svingningene, fordommene, klasseskillene, men også den personlige lengselen, nysgjerrigheten, lidenskapen og behovet for å gå videre. En søken i det utstøtte, en jakt på identitet hvor man ikke kan stole på noen andre enn seg selv. «Kjemiker/Romantiker» blir et nytt manifest over Oslo fra en rapper som kommer under huden både på byen og sin egen rolle i det store bildet: «Er det fleip eller fakta/det er gossip i city/det er farlig å bli kjent med ny folk/Tok en L, jeg ble lurt, nesten locked up/for tull, tusen takk».

---

5

LÅT

Louien

«Please»

---

Popmusikk blir knapt bedre enn med «Please», som markerer en litt ny retning for Live Miranda Solberg, eller Louien. Hun har allerede skapt et solid fundament med Spellemann-nominasjonen for fjorårsalbumet «No Tomorrow/Figure Me Out», satt sammen av to separat utgitte EP-er. Hun har med litt mer gitarkraft føyd seg inn i den nye americanalinjen som har ankret opp i landet vår. Inkludert i denne er blant annet bandet Silver Lining, som Louien er en del av.

Som flere andre velger hun åpenbart å mønstre av americanaen i solosammenheng, men hun går heldigvis ikke bort fra det som framfor alt kjennetegner musikken og låtskrivingen hennes, nemlig de store åpne rommene, de komplekse men presise oppbygningen av arrangementene, og en stemme som med fløyelsaktig uro skaper spenning og kontakt. Dette er mer et bandprosjekt, hvor produsent og gitarist Øyvind Røsrud Gundersen styrer det hele mer mot storbandatmosfære og grådige blikk mot den store sangboka, men i en miks som fremmer både de inderlige detaljene og de skyskrapende formasjonene. Mer Phoebe Bridgers enn Neil Young, Låten er den første fra det kommende albumet «Every Dream I Ever Had», og det er bare å legge bort frynsejakka først som sist.

---

5

LÅT

Sklitakling

«Hunden»

---

Sklitakling fra Bergen er tilbake med «Hunden», en låt som rent fysisk lever opp til et smått legendarisk bandnavn. Dette er ukas punklåt, et realt blandingsprodukt av en kamplåt med en energi som kan vekke selv døde bikkjer, og som i bunn og grunn selv gir svaret på refrenget «kan du fortelle meg hvor hunden er begravet». Dette er første låt fra det som faktisk blir bandets debutalbum som kommer i desember.

Sklitakling er ingen nykommere. De ble dannet allerede i 2011, og tekstene og aktivistholdningen ga dem en stolt merkelapp som feministisk punk. Etter utstrakt konsertvirksomhet i noen år krevde livet sitt også for denne gruppa, før de i 2021 kom ut på «den andre siden» med EP-en «Vi har hørt det før». Siden sist er kvartetten Elizabeth Fonnes (gitar/vokal), Tine Larsen (trommer/vokal), Catharina Teigland (bass/vokal) og Hedvig Thorkildsen (gitar/vokal) forsterket med Endre Johnsen på barytongitar. Bandet og samspillet er vanntett, og «Hunden» en øsende og treffsikker flintestein mellom arg punk og livat hardcore, rett i fleisen og uten forbehold. Robert Jønnum har produsert og Jørgen Træen har mastret. Og nå vil vi ha mer!

---

5

LÅT

Tuva Syvertsen

«Fryd»

---

Det er fire år siden en av våre aller kjæreste artister gikk bort. Anne Grete Preus ble bare 62 år, men etterlot seg en stor skatt. Nære venner av henne, med Fay Wildhagen blant initiativtakerne, står i bresjen for det kommende albumet «Møtested – en hyllest til Anne Grete Preus». Her tolker et knippe av norsk musikks fineste Preus’ musikk. Blant dem Ane Brun, Ole Paus, Daniela Reyes, Frida Ånnevik og Odd Nordstoga.

Låten «Fryd» lover godt for resten. En av Preus’ sterkeste tekster om at «din frihet er det største, det største du har», formes som et optimistisk løft i Valkyrien Allstars-vokalist Tuva Syvertsens spill levende versjon. Den er varm og vill, som det heter i sangen, med mye luft og et akkompagnement som kort og godt sprer fryd. Wildhagen har produsert, og gruppa Darling West fargelegger fint som «husband» på både denne låten og de øvrige som kommer på albumet i november.

---

5

LÅT

Maria Petra

«I Dare You»

---

En av ukas mest besnærende låter kommer fra den Bylarm-aktuelle artisten Maria Petra. En i utgangspunktet jordnær og melodisk ballade skapt på gitaren vokser og brer seg stort og voksent og danner en himling av vellyd. Stemmen er som mørk fløyel, særpreget og slett ikke uten sting. Den kler et lydbilde som er mettet og fyldig, med Carl-Viktor Guttormsen på gitar og Tormod Løkling på synth. De har også produsert, mens Trond Kallevåg legger til pedal steel.

Maria Petra Brandal er opprinnelig fra Horten, og «I Dare You» handler om å takle følelsene som følger av å flytte fra hjemstedet til Oslo. Mange vil dra kjensel på både henne og stemmen fra «The Voice» i 2021, og fra EP-en «Changes» som kom i fjor, produsert av det samme laget. «I Dare You» er naturlig nok litt i samme stilen, samtidig et langt skritt videre hva gjelder personlighet og egenart.