Konsert: Patti Smith har fortsatt «the power»

---

5

KONSERT

Patti Smith

Sentrum Scene

---

Denne kraftsalven av en sang kommer som slutten på en 100 minutter lang opptreden med Patti Smith, der hun ettertrykkelig slår fast at hun fortsatt er en av de beste. Etter alle disse årene.

Det er 50 siden Patti Smith startet bandet som skulle være med henne på veien til å bli en levende legende. Ingen av medlemmene derfra er med henne nå. Vi savner kanskje hennes trofaste våpendrager Lenny Kaye der en liten stund, men glemmer det fort når hovedpersonen igjen står fram med sin formidable, helt unike tilstedeværelse.

Det nærmer seg også 50-årsjubileum for Patti Smiths gjennombrudd med albumet «Horses», som ble produsert av John Cale, som vi fikk se på Loaded-festivalen for under to uker siden. Cale har alltid vært en kulthelt, mens Smith er en folkehelt, som selger ut Sentrum Scene to kvelder denne gangen.

Patti Smith var borte fra omverdenen i mange år etter gjennombruddet. Hun ga ikke ut plater, og når de begynte å komme igjen tok det ennå noen år før hun var å se på scenen. Det gikk 26 år mellom konsertene i Chateau Neuf i 1978 til Rockefeller i 2004, men siden har hun ikke vært til å stoppe. I moderne tid gjorde hun en triumfkonsert på Øyafestivalen i 2018, og var tilbake i Oslo med ny konsert allerede året etter.

[ 50 år siden Ragnarock - en ny tid for norske festivaler ]

I hele juni har Patti Smith vært på tur i Norden, en turné som toppet seg med en konsert i Longyearbyen på Svalbard lørdag. Patti Smith elsker å opptre, og det er også tydelig at hun elsker sine tilhengere. Tilbedere kan vi nesten si. Konsertene til Patti Smith kan minne litt om store vekkelsesmøter, med lovsanger til musikken, livet og menneskene. Men konserten denne gangen er for et sittende publikum. Kanskje for første gang siden Chateau Neuf i 1978. Jeg synes det legger en liten demper på stemningen. Galleriet på Sentrum er fullt av sitteplasser fra før. Selv står hun gjennom hele showet.

Konserten starter med «Waiting Underground». Pent og sikkert, med sine linjer fra beatpoten Alan Ginsbergs «Howl». Undergrunn så det holder med andre ord, og fullt på høyde med mye av det den lokale gruppa med samme navn holder på med.

Etterpå tar hun på seg en kassegitar og spør om noen et klare for å bli angrepet av fire akkorder. Hun pleide bare å spille tre akkorder på 70 tallet, forklarer hun, denne sangen har egentlig fem, men det får være visst være grenser. «My Blakean Year» tilegnes William Blake, Rimbaud, Van Gogh, bakere, gartnere og alle andre med store visjoner om det de holder på med.

Salen er godt oppvarmet når hun kommer til «Because The Night» allerede som tredje sang. Hennes største hit, skrevet sammen med Bruce Springsteen, Han tar den kanskje selv når han kommer til byen neste helg. Han har i så fall noe å strekke seg etter. En versjon av «All Along The Watchtower» skal ikke bare strekke seg etter en originalversjon av Bob Dylan, men etter Jimi Hendrix sin versjon også. Her kunne vi kanskje tenkt oss en av hennes mange egne sanger i stedet?

Patti Smith er i godt og spøkefullt humør. Hun trodde visst at hun skulle spille på «den andre klubben», Rockefeller rett over gaten, kjente seg ikke igjen på Sentrum Scene, og lurte på hvor mye pandemien egentlig har forandret verden. Hun forteller også om en trekkhund hun forelsket seg i på Svalbard, som intro til enda en Dylan-sang: «One Too Many Mornings», den som begynner med «down the street the dogs are barking…». Og den gjør hun veldig fint.

Smith synger flere følelsesladede sanger til minne om dem som har gått bort, men ble hos oss i minnene. «Beneath The Southern Cross» kommer derfor med noen ulende elektriske gitartoner fra «Beck’s Bolero», for å minne oss om en av dem. I denne sangen kommer også den kjente tordentalen om å forsvare friheten, om å redde planeten, og stå opp mot regjeringer og storkapital.

[ Tom Verlaine: Enda en av de beste er borte ]

Det mest gripende stunden kommer til minne om hennes svært nære venn og samarbeidspartner Tom Verlaine, som døde i januar. Da hun spilte inn «Horses» i 1975 strevde hun med en sang til Jim Morrison, fikk god hjelp av Verlaine, og spiller den nå for ham også. «Pissing In The River» blir tilegnet Tina Turner. Stemmen til Smith er fortsatt like så sterk og insisterende som en hyllest til Turner krever.

[ Høyt oppe med Van Morrison på OverOslo ]

Alle disse stolene i salen kunne lagt en demper på en showstopper som «Dancing Barefoot», men hun ber folk om å reise seg, og vi lar seg ikke be to ganger. Åpningsstrofen “Jesus died for somebodys sins but not mine” like etter gjør det klart at det ikke er noen grunn til sette seg igjen, for «Gloria» er alltid en ekstatisk første avslutning på konsertene. Denne foredlingen av en av de utallige Van Morrison-sangene han ikke spilte selv i Oslo i helga.

Ekstranumrene begynner med en lovtale til Oslo, og hun sier vi vil skjønne hvorfor hun vil synge den neste sangen her. her. Så er det trøstevisa «Peaceable Kingdom», om å reise seg etter store prøvelser. Den går over i uvanlig lavmælt «People Have The Power», som fort går over i en ordentlig høyrøstet «People Have The Power». Etter dette er det aldri mer si. Men Patti Smith er tilbake på Sentrum Scene allerede onsdag.