5
Morten Abel
Bare prøv deg, sjelefred
Warner
Morten Abel er en av Norges største popstjerner gjennom alle tider. Alle disse sangene som kom og gikk, jeg vet ikke om han tenkte at de var selve livet, men han kan i alle fall vise fram ei sangbok som forteller om en mann som en gang var ung og sprek, som nå har blitt voksen og mer ettertenksom, men som fremdeles høres ut som han har mye han skulle ha sagt - og sunget.
Hans nye album begynner med et tilbakeblikk på den mest lettsindige utagerende ungdomstida. «Kor blei alle sammen av», spør han i åpningssangen «Sol og høg himmel», for «så blei det plutselig så stille». Det rare er denne tida stadig kommer tilbake for å hjemsøke ham, og veldig mange andre jevnaldrende, siden hans første gruppe Mods igjen skal spille to kvelder på Viking Stadion i Stavanger, 10. og 11. juni neste år.
I år er det 40 år siden Mods ga ut sitt første album. Og dette var bare begynnelsen på Morten Abels lange reise, som førte ham videre til The September When, før han ble en av de mest populære norske soloartistene rundt århundreskiftet. Det høres ikke ut som Morten Abel er veldig lei seg i denne «Sol og høg himmel»-sangen. De andre sangene hans handler ofte om å bli eldre og klokere, på godt og vondt.
I «Bare du og eg, sa du» synger han til et av sine barn, som ikke lenger har tid til sin gamle far. Litt som siste verset i Finn Kalvik «Ride ranke». «Alle disse årene forsvinne jo så fort», synger Morten Abel, og det er blitt et tema for hele plata. Den etterfølgende «Gammel mann» er en annen sang om slekters gang, med en hilsen til hans far, bestefar og oldefar, og igjen til egne barn.
«Bare prøv deg sjelefred», det kan se ut som en pussig albumtittel, men sangen av samme navn rommer en eksistensiell tanke om hele den store tilværelsen. «Dette livet som leker med oss små mennesker/for de fleste så gir det ingen mening», som det heter der. Godt at noen forsøker å finne denne meningen, da.
Den mest gåtefulle sangen denne gangen er «Landet Ya Ya», om at «verden er komplisert», med en mann som har funnet seg sin egen skog, og har med seg en muskedunder som han kommer til å bruke hvis noen andre følger etter. En sang om fremmedfrykt, forklarer han selv i pressemeldingen.
Alle de nye sangene til Morten Abel holder høy standard, både tekstmessig og musikalsk. Albumet er produsert med Thomas Gallatin og Børge Fjordheim, som begge primært er trommeslagere, men som tydeligvis har bidradd med litt av hvert ellers også i denne omgangen. Arrangementene er oppfinnsomme, med mange gode detaljer i lydbildet, selv om det hadde vært spennende om de tok noen større sjanser innimellom.
I «Et døgn i New York» synger Morten Abel om julelysene som tennes, og dermed sender han tankene mot «Fairytale Of New York». Ikke så taktisk lurt for sammenligningens del, men likevel fint nok til at han slipper unna med det. Også denne sangen har et ensomt perspektiv: «Men så ble det plutselig dag/kor ble mine nye venner av», undrer han. Sånn minner han litt om Charlie Chaplin i «Byens lys», omtrent like vemodig så lenge det varer, men vi får ikke vite om det endte like fint.
Den aller fineste sangen på albumet heter «Stille ballade». En vakker sang som holder det tittelen lover, og i tillegg går langt inn i selvransakelsen, før den ender i en slags religiøs bønn om nåde - selv om det kan se ut som arbeidstittelen på denne sangen har vært «Tror på ingenting, men ber». «La komme denne dagen» avslutter litt på samme måte hele albumet som en salme. Morten Abel har laget et plate som gir stort rom til ettertanke, samtidig som det tar godt vare på hans evne til å underholde. Fortsatt en av de beste vi har.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
[ Bernhoft har funnet sin indre mojo (+) ]
