Bernhoft har funnet sin indre mojo

5

Bernhoft

«Dancing On My Knees»

Sony

Jarle Bernhoft er tilbake. Selv om han påstår han danser på knærne har han åpenbart fløyet høyt under isolasjonstiden. De ni låtene på «Dancing On My Knees», alle skrevet i pandemitiden, er gjenkjennelig i hans eget landskap av soul og R&B, men samarbeidet med helt nye låtskrivere og produsenter har tilført musikken hans ikke bare en energi som til tider gnistrer, men også større egenart. Vokalmessig er han mer selvsikker på egne premisser, og selv om inspirasjonskildene kan fiskes ut av den store amerikanske musikkatalogen er det som om han nå i langt større grad stoler på seg selv.

Som for eksempel på «Pretty Baby Love», den slepne edelstenen av en gitarklimprende ballade som fint fargelegges av Madeleine Ossums gjestespill på fiolin. Også tekstmessig er denne sangen typisk for helheten, om å komme seg ut, opp og videre. Alt blir bra.

[ Hellbillies er en del av den norske folkesjela (+) ]

Singelen «All My Loving» slår dette fast på mer gjenkjennelig Bernhoft-manér. Den har vært ute en stund, som en god, men noe ordinær vitamininnsprøytning for en anstrengt tid. Nå når albumet kommer blir Bernhofts ord om å sprenge seg ut fra en emosjonell travesti mer håndfast og konkret. Låten er fortsatt et rytmisk fyrverkeri, men blekner nesten mot åpningskuttet som i grunn sier alt om hva «Dancing On My Knees» handler om, fra følelsen av å stå i bakgrunnen litt ute av fokus, til å ta grep om ikke bare situasjonen, men også eget liv og egen framdrift. «Put On Your Mojo» klapper seg fram som en Pharrell Williams i bluesmodus, tung på gassen og like medrivende som en tornado.

[ Bernhoft gjenåpnet konsertsesongen på Sentralen (+) ]

Bernhoft har en og annen gjenganger blant musikerne, og fine gjester som blant andre Håkon Kornstad, men det er Kristian «Flatmate» Vik og duoen Skinny Days (Dag Holtan-Hartwig og Halvor Folstad) som i høyeste grad er mannskapet. De preger albumet med nettopp den friksjonen så grunnleggende dyktige artister som Bernhoft behøver. «Be careful that you don’t burn out» heter det i en linje på låten «Lazy Monday Morning», en sløy sang i Al Green-land der refrenget fastslår at «I can’t keep up with you now».

Det kan jo spille på så mangt, men en rød tråd på dette albumet er nettopp en selvsikkerhet på vei mot neste bølge av energi, på vei mot neste valg, nå sikrere enn noensinne, tilbakelent og arrogant herlig på en og samme tid.