Enda flere popsuksesser fra Bergen

5

dePresno

Places

Sony

5

Iris

Love And Other Disasters

Gems

Det er litt pussig at Bjarte dePresno Borthen og Vilde Iris Hartveit Kolltveit gir ut sine nye album på samme dag. De kommer begge fra managementet Made i Bergen, det samme som Annie, Aurora og Sigrid, og har lenge vært en del av dette gode miljøet som har preget norsk pop så sterkt de siste årene.

Allerede i 2016 var dePresno med på Dagsavisens anbefalte 12 av 120 før Bylarm. I 2019 var Iris på den samme lista, som nå hadde vokst til 14 av 140. Her fikk vi også plass til artisten Askjell, også kjent som produsenten Askjell Solstrand, som nå står bak begge disse platene.

DePresno var en av sangerne i vårens TV-program «de neste», der unge sangere framførte sanger av mer etablerte norske artister. Det er viktig å komme seg fort videre fra slike sammenhenger, og vise at man har mer å komme med selv. DePresno klarer dette fint med sitt nye album.

[ Minor Majority utfordrer selveste universet på nytt album ]

DePresno har et par utgivelser bak seg som så vidt bikket kravet til albumlengde. Denne gangen holder han på i over en halvtime, og viser også et større format som artist. Det er et godt og variert, der han mestrer tidsriktig popestetikk, men også kan være en dempet, reflektert visesanger. Sang han ikke en Donovan-sang den gangen på Bylarm?

Albumtittelen «Places» viser til at mange av sangene forholder seg til spesielle steder – «Tokyo», «Paris», «Nashville», men også «Nordnes» og «The Moon». Sangene i seg selv er mer en formidling av stemninger fra disse stedene enn reisebeskrivelser. Spesielt «Nordnes» er en åpenbaring av en sang,

Stemmen til dePresno er en attraksjon i seg selv. I den dramatiske balladen «Fernwood Drive» kan han bruke den for alt den er verdt. I «Paris» viser han sine evner som crooner i særklasse. Det er stor forskjell på dansegrooven i «2 AM Club» til den nedstemte visesangen i «Bitter Street», for øvrig det eneste oppdiktede stedet her. Det er ikke godt å si hvilken stemning som er best. Alt til sin tid, og dePresno overbeviser i begge retninger.

Plata til Iris ligner ikke på dePresno i det hele tatt, bortsett fra at også denne er popmusikk i mange former, med veldig store følelser i mange av sangene. Albumtittelen “Love And Other Disasters” antyder at dette handler om store opp- og nedturer. Hun begynner med drømmende «Push, Don’t Push», og fortsetter med sterk vilje til å forene det fengende og forfriskende med lydbilder som er både utfordrende og annerledes.

Det er mye fin låtskriving her, med «Crawl For Me» og «April» som to forskjellige uttrykk for allsidigheten og det friske spennet i sangene. Her er også sterke tendenser til hip hop og r & b, som i sekvensen med «Le Petite Mort» og «Lovesick».

[ St. Vincent lever ut drømmene på «Daddy’s Home» ]

Det er mye lyd i mange av sangene, store synthflater, og manipulerte stemmer på en måte som virker spennende i stedet for irriterende. Her er også mange små skrudde ideer om atmosfæriske stemninger, som gjør det ekstra attraktivt å høre ekstra godt etter. «Lavender And Heaven» gir likevel uttrykk for at også hun kan synge med et dempet gitarkomp.

Iris gjør sterke «Voodoo Voodoo» som duett med Skaar. På albumet til Skaar som kom i vår (også produsert av Askjell Solstrand) er det dePresno som er duettpartner i «End of The Song». Det er altså mange felles referanser her, men både dePresno og Iris står fram med hver sin klare identitet. Norsk pop på engelsk er det største sjiktet av hele musikklivet, der er vanskelig å hevde seg i denne mengden, men begge disse albumene fortjener å bli hørt.