Nye takter

Anmeldelse St. Vincent: Lever ut drømmene på «Daddy’s Home»

Som en vår tids David Bowie møter St. Vincent verden med stadig nye blikk.

5

St. Vincent

«Daddy’s Home»

Loma Vista/Universal

St. Vincent gyver løs på understrømmene i sin egen samtid på «Daddy’s Home», et album som kan bli stående igjen som ett av de viktigste og mest underholdende utgivelsene idet deler av verden snor seg ut av pandemiens vonde omfavnelse. Enda en gang har hun evnet å se helheten med utgangspunkt i seg selv, og enda en gang har hun gjennomgått et hamskifte så vel musikalsk som visuelt.

Sist gang vi så Annie Clarke, eller St. Vincent slik hun blant annet framsto på Øyafestivalen i 2019 under «Masseducation»-turneen, var hun som en lateksrød robot av en gitarhelt i et sceneshow som minnet om en mellomting mellom Kraftwerk og Pet Shop Boys. Nå er hun igjen ikke til å kjenne igjen. Hun framstår nærmest som et blondt, dresskledd og kanskje litt utranglet kraftsentrum som kommer rett fra et fuktig familieselskap i filmen «American Hustle». På ett vis virker det som om hun lever ut en drøm som kombinerer 70-tallets estetikk og svarte musikk med dagens våkne blikk på samfunnsutfordringene, men det kan også være noe så enkelt som en lek med selviscenesettelse, om å erkjenne at drømmen lever i henne og ikke omvendt, slik hun antyder i «Live The Dream». Hvem vet hva en fugl i bur egentlig synger om, spør hun på «Candy Darling», den slepne og gitardrevne låten som trolig er oppkalt etter Velvet Underground-musen og skuespilleren fra filmene til iscenesetteren foran noen, Andy Warhol.

Ingenting med St. Vincent handler om å gli ubemerket inn. Få har som henne tatt stafettpinnen etter David Bowie når det gjelder hamskifter i takt med tiden, og denne gangen handler det om den personlige kamparenaen og det å kjempe mot forventninger, fordommer og fordømmelse. Kanskje er det også et «familieselskap» hun har hatt i tankene når hun synger om å sette «autografen» på besøksdokumentet i fengselet for siste gang før faren slipper ut etter endt soning. Albumet skal være sterkt inspirert av farens nær ti år lange dom for aksjemanipulasjon, og hjemkomsten for to år siden. I enda større grad er det et resultat av prosessen hun selv muligens har gjennomgått som følge av farens fengselsopphold.

«You got to/Pay your way in/Pain!» synger hun på låten som rett og slett heter «Pay Your Way in Pain», og det er garantert ikke tilfeldig at St. Vincent her synger ut ordene «pain» og «shame» på samme vis som David Bowie sang «Fame» på «Young Americans», albumet der Bowie rettet sitt «blåøyde» blikk mot amerikansk soul og R & B. Nå gjør St. Vincent et tilsvarende stilskifte i samme retning. En låt som «Down and Out» for eksempel, er en slentrende men kraftfull tolkning av klassisk soulrock som noen av 70-tallets foregangsartister sikkert kunne drept for, mens andre sanger på «Daddy’s Home» bringer fram de underliggende opprørene i soulsjangeren. Også i tittelkuttet, som handler om dagen hun henter faren hjem fra fengslet, synger hun om å være «down and out». Slik understreker hun albumets innebygde tematikk.

Det handler i stor grad om oppkrav og betaling. Om ikke i smerte, så i form av botsøvelser av ymse slag. Sangen «Melting of the Sun» er den mest umiddelbare solskinnsslentrende og nynnbare på albumet. Den handler om utvalgte kvinner, fiktive eller virkelige, og om hvordan de på ulikt vis har taklet eller ikke taklet forventningspress, utenforskap, overgrep, berømmelse eller rett og slett bare det å vokse opp i et samfunn preget av ulikhet og undertrykkelse. Her hyller hun så vel Tori Amos som sto fram med sin historie om å ha blitt voldtatt («Brave Tori told her story/Police said they couldn’t catch the man»), som Nina Simones utrettelige kamp for menneskeverdet. På kløktig vis fletter St. Vincent inn Simones krav om like rettigheter slik hun formet dem i låten «Mississippi Goddam».

Tross tematikken og det mollstemte alvoret, er «Daddy’s Home» på ingen måte en nedstemt plate. St. Vincent sier det kanskje rett ut på «The Laughing Man»: «Hvis livet er en vits vil jeg dø leende». Det er en feiring av musikkens bestandighet og dens iboende evne til å forene oss. «Daddy’s Home» drypper av soul og funk, men også av pop- og rockmusikken som har preget Annie Clarkes musikalske gangsyn. Nevnte «Melting of the Sun» starter med et aldri så lite «hello» til Pink Floyds «Dark Side Of The Moon». Til låten «My Baby Wants A Baby» låner hun Florrie Palmers «9 to 5 (Morning Train)», opprinnelig sunget av Sheena Easton, men twister den rundt og setter ny underfundig tekst til.

«Daddy’s Home» er så mangfoldig og ambisiøs at det innimellom truer med å rakne, men hun henter seg alltid inn med sublim musikalsk eleganse og en substansiell råskap. Gitaren hennes er selvsagt drivkraften fortsatt, selv om det nye albumet oser av 1970-tallsatmosfære og funk, lekre studioskapte beats, koringer og arrangementer som bygges både ut og opp. Og helheten er på ingen måte like stramt komponert som på noen av hennes foregående fem utgivelser. Tekstene er tilsvarende lekne, humoristiske og satiriske, men også skarpe, melankolske og meningsfulle. De er i likhet med melodiene og arrangementene fulle av de samme underfundige kvalitetene som gjør St. Vincent til en av vår tids mest sentrale stemmer.


Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen