Kultur

Anmeldelse «Generasjon Utøya»: Sterk film nyanserer den nasjonale fortellingen om Norge (+)

Det er et før og etter 22. juli. For mange blir det også et før og etter denne dokumentarfilmen som tegner et nært og sterkt bilde av Utøya-generasjonen.

5

DOKUMENTARFILM

«Generasjon Utøya»

Regi: Aslaug Holm og Sigve Endresen

«Generasjon Utøya»

Norge, 2021

«Det har jo gjort noe med meg å bli forsøkt drept for det jeg står for». Det sier sener AUF-leder Ina Rangønes Libak til kamera i «Generasjon Utøya». Aslaug Holm og Sigve Endresens dokumentarfilm følger fire Utøya-overlevende ti år etter. Historiene de forteller om fellesskap og enkeltskjebner er like sammensatte og kontrastfylte som de nasjonale erindringene om dagen i 2011, da 69 mennesker døde i terrorangrepet mot AUFs sommerleir på Utøya. Ytterligere åtte døde da bomben sprang i Regjeringskvartalet. Holm og Endresen viker ikke unna bildene av gjerningsmannen, slik andre filmer om 22. juli har gjort. Opptak av Anders Behring Breivik i rettssalen sitter på netthinnen allerede fra begynnelsen.

«Generasjon Utøya» rommer veldig mye. Den fungerer som en krønike over de siste ti årene, fortalt gjennom fire av dem som har kjent utviklingen på kroppen

Men det som skiller ungdommene som var på Utøya og storsamfunnet rundt, er at de overlevende lever med minnene, skadene, sorgen og ettervirkningene hver eneste dag. Det blir påstått at alle ord er brukt opp når det gjelder 22. juli. «Generasjon Utøya» viser at det ikke er sant. Ina Rangønes Libak, Kamzy Gunaratnam, Renate Tårnes og Line Hoem var alle på Utøya 22. juli. De har på ulikt vis fortsatt å engasjere seg politisk. De personlige kostnadene både engasjementet og terroren i seg selv har påført dem, blir utgangspunktet for to filmskapere som med store ambisjoner viser sammenhenger, konsekvenser og den vanskelige følelsen av at noen alltid vil angripe på nytt.

Regissør og filmfotograf Aslaug Holm kjenner den politiske konteksten svært godt. Som i tidligere filmer som «Brødre» og «Oljeberget», viser hun igjen hvor våken hun er for nyanser og luner i møte med enkeltmennesker. Sigve Endresen er en nestor innen norsk dokumentar, og i fellesskap skaper regissørene et dokument som er dypt menneskelig, sårt og ikke minst politisk.

«Generasjon Utøya» rommer veldig mye. Den fungerer som en krønike over de siste ti årene, fortalt gjennom fire av dem som har kjent utviklingen på kroppen, kjent kulda bre seg ytterligere fra et utgangspunkt som er kaldere enn noe man kan tenke seg. Men filmen løfter også fram varmen og håpet tross vanskelighetene med å holde flammen ved like.

Fra dokumentarfilmen Generasjon Utøya. Foto: Fenris Film

Historien omhandler fire politisk engasjerte, Arbeiderpartiets selvoppholdelsesdrift og hvor umulig det er at en generasjon skal finne veien tilbake gjennom visjonene og verdiene når alt for mange av dem er borte. Slik kan «Generasjon Utøya» gjennom grundige refleksjoner, samtaler og skarpe observasjoner gripe inn i partiets selvbilde under den forestående valgkampen. Verken filmskaperne eller deres utvalgte er uanfektet av at det står en kamp om lederskap og videre veivalg.

Men først og fremst er det en film om de som overlevde Utøya og som gikk videre i politikken og i livet, enn så vanskelig og brutalt det fortoner seg. Nydelig og stemningsfulle fotosekvenser rundt natur, miljø og fra Utøya, av steinstrender, skogbunn og solfylt idyll, står i kontrast til forvridd jern og betongruiner, og til filmens siste opptaksscener fra et pandemitomt Oslo. Ola Fløttums fint formende musikkspor gjør det hele sømløst.

«Generasjon Utøya» følger fire unge politikere som alle overlevde angrepet på Utøya. Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam er en av dem.

De har alle sine historier som bidrar til den felles fortellingen, og måten de i filmen- hver for seg - gir oss innblikk i sine egne opplevelser, gjør sterkt inntrykk. Og disse historiene og følelsene de skaper er fulle av kontraster.

Ina Libak ble AUF-leder i 2018. Sju år tidligere hadde kjøkkentjeneste på Utøya da hun ble skutt. Hun forteller om samholdet under terroren, hvordan andre la seg inntil henne for at hun skulle holde varmen da hun lå hardt skadet.

Kamzy Gunaratnam er varaordfører og profilert politiker i Oslo. «Jeg visste at jeg måtte svømme fordi det ville være mindre vondt å drukne enn å bli skutt», forteller hun om hvordan hun overlevde. Renate Tårnes har lang fartstid i AUF og Fagforbundet. Hun så at kjæresten ble skutt og drept og ble selv skutt etter. Hennes versjon av Postgirobyggets «Idyll» pakker inn en film som i høy grad handler om kjærlighet og minner som ikke vil dø. Det gjelder også de vonde.

«Generasjon Utøya» er full av kampvilje på mange plan.

Line Hoem er lokalpolitiker og har vært varaordfører i Kristiansund. I «Generasjon Utøya» følger filmskaperne henne blant annet gjennom tunge terapitimer og hun er åpen om angst og posttraumatisk stresslidelse. Regissørene går bak de rene biografiske notatene. De finner store doser motivasjon, engasjement og pågangsmot, men også traumer, vonde dager og kanskje verst av alt, skyldfølelse og konstant frykt.

Line Line Hoem er lokalpolitiker og har vært varaordfører i Kristiansund. I «Generasjon Utøya» følger filmskaperne henne blant annet gjennom tunge terapitimer.

De fine samtalene de fire har med partikolleger, venner eller fagpersoner er filmens styrke, enten det er galgenhumor rundt egne skuddskader, taleskriving eller refleksjoner og bearbeidelse rundt Anders Behring Breivik. Som en i filmen sier: «Han er ikke lagd av noe annet enn oss». Slik minner «Generasjon Utøya» oss om at gjerningsmannen ikke enkelt kan avfeies som et monster. En samtale mellom Kamzy og Oslos byrådsleder Raymond Johansen er helt sentral i så måte. Om hvordan alle kjenner noen med samme «shady» holdninger, og hvordan det å ta et oppgjør med Breivik også betyr å ta et oppgjør med dem du kjenner. Johansen kaller det berøringsangst for holdninger som ikke passer inn «i den nasjonale fortellingen om Norge».

Slik flytter «Generasjon Utøya» flere merkesteiner i nettopp den prosessen det er å ta et oppgjør, også rundt utviklingen av det norske samfunnet årene forut for 2011-terroren. Bevisstheten rundt klimaendringer som fikk Libak inn i politikken. Bevissthet rundt det å vokse opp som kvinne i et miljø der du «ikke skal avbryte mannen». I dag er hun varaordfører, og noen av filmens flotteste scener er Kamzys møter på skoler øst i Oslo, med elever som føler seg underlegne og tilsidesatt i en delt by.

Til historien hører også hatet de overlevende blir møtt med når de opptrer i offentligheten, tekstmeldinger, kommentarfelt, brev, oppringninger og trusler. Eksemplene burde ikke lenger sjokkere, men de gjør det. Gunaratnam og Libaks kommentarer daværende justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-post om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Ved å vise nesten hele Listhaugs retorisk kampklare tale fra da hun trakk seg som justisminister i 2018, treffer filmskaperne tidsånden med perfekt timing. Idet filmen har premiere, er Listhaug kronet som arvtaker av Frp.

«Generasjon Utøya» er full av kampvilje på mange plan. Den er dessuten et fint flettet nett av historier, følelser, fakta og sammenhenger. Det er en sår film som viser personlige og samfunnsmessige konsekvenser av et personrettet høyreekstremt terrorangrep. Den er også et varsel om at de kreftene som beredde grunnen for Breiviks gjerninger for ti år siden, på ingen måte er svekket.

Filmen kan leies digitalt på dokumentarfilmfestivalen Human internasjonale dokumentarfilmfestival fram til og med 7. mars.


Mer fra Dagsavisen