Kultur

Anmeldelse Nils-Aslak Valkeapää: Multikunstneren som bygget Sapmi

Man kan ikke annet enn å bli dypt imponert. Nils-Aslak Valkeapää, eller Áillohaš på samisk, er en kunstner av den typen som du undrer om det finnes noen ting han ikke behersket?

Bilde 1 av 3

KUNSTUTSTLLING

Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš 

Henie Onstad kunstnsenter

Høvikodden, Bærum, til 3. januar

HØVIKODDEN (Dagsavisen): De siste årene er vi blitt vant til å se samiske kunstnere og artister slå gjennom i populærkulturen. De representerer et folk som er blitt systematisk undertrykt av den norske staten over så lang tid at mindreverdsfølelsen har satt seg i sjela. Slik er det ikke lenger. I en tid da Stortinget har nedsatt en samisk sannhetskommisjon, står de unge samene frem med en ny stolthet som viser at de er likeverdige med alle andre. Hvis du lurer på hvor de unge samene har det fra, finner vi i månedene fremover svaret på Høvikodden. Der viser Henie Onstad Kunstsenter en stor utstilling med multikunstneren og kulturikonet Áillohaš (1943–2001). Han var ikke bare en samisk billedkunstner, poet, forlegger og musiker, han var også en nasjonsbygger for et folk som gjennom århundrer har bodd i og forflyttet seg mellom fire moderne nasjoner.

Les også: Samisk verdenskunstner hedres med stor utstilling

Multitalentet Áillohaš har en så omfattende, rik og vid produksjon, at utstillingen er blitt et overflødighetshorn av inntrykk. Kunstneren spiller på så mange strenger at utstillingen nærmest forlanger at du setter av tid og fordyper deg i materialet. Her er det veldig mye å dykke ned i – ikke minst i den tykke katalogen. Den gir Nils-Aslak Valkeapää en plass i internasjonal urfolkskultur som kan forandre vår forståelse.

Det å være flyttsame, som følger reinflokken over store distanser gjennom året, skaper en egen forståelse av hva som er viktig. Da kan du ikke, som Áillohaš selv har sagt det, ta med deg tunge bøker eller en platesamling. Du henger ikke bilder på veggene i lavvoen. Det å være same skaper en egen holdning, en forståelse av at kunsten er integrert i hverdagen. At liv og kunst er tett sammenvevd og at menneskets avhengighet av naturen er en grunngitt forutsetning. Det er ikke rart at han allerede på 1970-tallet så og sa at ting gikk den gale veien.

Les også: Norsk rekord på gigantutstilling

Etter å ha levd med denne utstillingen i tankene en stund, er det naturlyrikken som står sterkest i minnet. Han kunne ta en stein og sette to prikker på den, og vips sitter det en fugl på bordet. Eller han kunne ta treplater han fant og gjøre dem om til vakre landskap ved hjelp av små forandringer og minimale virkemidler. I billedkunsten hans er de sene maleriene et kapittel for seg. Skapt i årene opp til og rundt OL på Lillehammer, utstråler de en fargeprakt som vitner om en enorm selvtillit og en uendelig glede over naturen. Han har levd på steder der solnedgangene og nordlyset har en enorm styrke. Kombinert med inspirasjonen fra helleristningene i Alta ga dette ham et særegent uttrykk som du knapt finner maken til noe sted.

Mange vil sikkert huske Áillohaš fra filmen «Veiviseren» og fra åpningsseremonien på Lillehammer i 1994. Videoopptaket herfra er et høydepunkt i utstillingen. Men det er også takketalen da han vant Nordisk Råds litteraturpris i 1991. Da stod han opp for sitt folk, og påpekte hvilken skam det var at det samiske flagget ikke var representert i flaggborgen. Videoklippet fra seremonien zoomer inn på en brydd Gro Harlem Brundtland, som var statsminister under Alta-aksjonen i 1981. En annen film viser opptredener fra den første internasjonale festivalen for urfolkskultur, Davvi Šuvva (Bruset i nord), som han organiserte sommeren 1979.

Les også: Samer er historisk populære. Er forholdet mellom nordmenn og samer reparert?

Áillohaš var opptatt av lokal og internasjonal organisering. Han var sentral i stiftingen av Samisk Kunstnerforbund og Samisk Forfatterforening. Han fornyet joiken, og han blandet den med andre musikalske sjangre. At det var omstridt er det ingen grunn til å legge skjul på. Men sett i ettertid er det liten tvil om at han har vært instrumentell i den sakte oppbyggingen av samisk selvtillit og selvhevdelse. Gudene skal vite (som for øvrig er et uttrykk jeg sjelden bruker) at det arbeidet han gjorde har hatt ekstremt stor betydning for generasjonene som har fulgt etter ham. Dessverre døde han alt for tidlig, bare 58 år gammel.

Midt oppi det usedvanlig rike mangfoldet i Áillohaš’ kunstneriske uttrykk, er duodji, samisk kunsthåndverk, det eneste jeg savner. En enkel runebomme blir stående ganske alene. Men det stemmer jo ikke, for i forleggervirksomheten tok han i bruk den tankegangen duodji representerer.

Les også: Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen

Hans bøker er som kunstverk å regne, og han kombinerer forseggjorte bokomslag med integrerte illustrasjoner og håndtegnet typografi. Det går en linje fra de første, eksperimentelle maleriene fra tidlig syttitall til de forseggjorte bøkene, fra organisasjonsmannen til frigjøringen av joiken, og fra de enkle naturlyriske bearbeidingene av naturens materialer til de politiske ytringene. Den linjen inneholder respekt for naturen og den samiske tradisjonen, stolthet over egen identitet, og en glede over den mangfoldige kreativiteten samefolket har i sitt daglige virke. Utstillingen med Nils-Aslak Valkeapää på Henie Onstad Kunstsenter er en skattkiste skapt av ett menneske alene – og i samarbeid med andre.

Mer fra Dagsavisen