Bokanmeldelse: Erika Fatland: «Høyt: En reise i Himalaya»: Historier fra verdens tak

SAKPROSA

Erika Fatland

«Høyt: En reise i Himalaya»

Kagge Forlag

Med sine levende og historierike reiseskildringer har Erika Fatland markert seg som en av de aller dyktigste i sjangeren. Mens «Sovjetistan» (2014) beskrev stormannsgale diktatorer og hverdagslivet i post-sovjetiske stater som Turkmenistan og Kazakhstan, tok «Grensen» (2017) med leserne på en årelang reise gjennom Russlands 14 grensestater. Nå har Fatland tilbragt åtte måneder på tur i Himalaya, og resultatet er nok en storslått fortelling fra en del av verden de fleste her i Norge vier begrenset oppmerksomhet.

Les også: Bokanmeldelse: Roy Jacobsen: «Bare en mor»: Fortiden som speil for nåtiden

Reisen går på kryss og tvers gjennom Kina, Pakistan, India, Nepal og Bhutan. Fem nasjoner med enorme språklige, kulturelle og geografiske forskjeller, men med én ting til felles: De deler alle en bit av verdens høyeste fjellkjede. Og høyt skal vi, som bokas tittel antyder. Fra Karakorum Highway, verdens høyest liggende motorvei, som strekker seg 4500 moh. mellom Kina og Pakistan, til hinduistiske pilegrimsveier på over 5000 meters høyde i Tibet.

Kontrastene mellom modernitet og tradisjon kommer særlig godt til syne i Himalaya, og Fatland beskriver med stort engasjement og solide kunnskaper hvordan storpolitikk, klimaendringer, handelsforbindelser og turisme preger hverdagslivet i fjellene.

For «Høyt» er først og fremst en bok om menneskene som bor i Himalaya. Og i kjent Fatland-stil inviteres vi både på te og middag hos familier i avsidesliggende landsbyer med unike historier å fortelle. Særlig kvinnehistoriene er verdt å trekke fram. Her kommer vi tett innpå alt fra barnegudinner til ofre for menneskesmugling. Et eksempel er beretningen til nepalske Charimaya Tamang, som ble kidnappet og holdt fanget i et indisk bordell i nesten to år.

Fatlands bakgrunn som sosialantropolog kommer nok godt med i arbeidet med å lirke frem slike gripende historier. Sikkert er det uansett at hun med sin fortellerevne og innsikt bringer fram marginaliserte stemmer fra ukjente land og kulturer på en måte som få andre.

Religion er et annet stikkord. I Himalaya blandes buddhismen og hinduismen mange steder med tradisjonell folketro. Skildringene av religiøse ritualer og praksiser opptar mye plass i Fatlands reiseskildring, og det er som man skulle tro at hver bidige lille landsby vi streifer innom sitter med sin egen alternative trosretning.

Med åpenhet, kunnskap og språklig snert beskrives både fallostilbedelse i Bhutan og geiteofring under en fullmåneseremoni på den nepalske landsbygda. Sistnevnte hendelse oppsummeres slik: «Hver slekt har sin egen gud, sitt eget tempel, og alle disse gudene, hundrevis i tallet, forlangte blod fra minst hundre og tjue geiter innen fullmånen lyste opp nattehimmelen.»

Les også: Anmeldelse: Ingvar Ambjørnsens nye Elling-bok: «Yoko Ono er en sjarlatan»: Årets blogger

Både formmessig og litterært minner «Høyt» mye om Fatlands tidligere reiseskildringer. Balansen mellom historiske utlegninger, samtaler med kilder og egne observasjoner er nok en gang upåklagelig, og veier opp for den enorme informasjonsmengden leseren konfronteres med på de 635 sidene.

Selv om alle refleksjonene kanskje ikke er like elegante («Grenser er som pølser – det er ofte best å ikke vite for mye om hvordan de er blitt til»), skriver Fatland så drivende godt og engasjerende at man kan leve med slike friheter.

I en tid hvor utenlandsterminalen på Gardermoen sjelden stått tommere, er det betryggende at forfattere som Erika Fatland kan gjøre reisingen for oss. Etter å ha opplevd Himalaya fra sofakroken, kan jeg ikke vente med å reise tilbake.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen