Bøker

Bokanmeldelse: Roy Jacobsen: «Bare en mor»: Fortiden som speil for nåtiden

Roy Jacobsens fortellinger om øyfolket på Helgelandskysten ligner etterhvert en storslått saga om menneskets grunnvilkår i kamp med naturen.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Roy Jacobsen

«Bare en mor»

Cappelen Damm

I likhet med de tre tidligere romanene, «De usynlige» fra 2013, «Hvitt hav» fra 2015 og «Rigels øyne» fra 2017, byr også «Bare en mor» på knapp og stram skrivekunst av velkjent Roy Jacobsen kvalitet. Bøkene kan betraktes som avslørende beretninger om lyse og mørke sider ved det norske samfunnet i krigstid og fredstid. Med tydelige markører og henvisninger til konflikter i vår egen samtid. I tillegg kommer lyriske, men nøkterne naturbeskrivelser, og dialoger der tausheten er like talende som ordene. Ingrid fra Barrøy er fortsatt den sentrale karakteren også i høstens roman, som i tid beveger seg gjennom de 10-15 første årene etter krigen. Den første fortellingen, der Ingrid ble introdusert, var lagt til de to første ti-årene av 1900-tallet. I «Hvitt hav» ble romanen flyttet til de første krigsårene og Ingrids kjærlighetsmøte med den russiske krigsfangen Alexander. Resultatet av det møtet ble datteren Kaia som dukker opp i «Rigels øyne». Det er fredsåret 1946 og Ingrid legger ut på en vandring i Norge i håp om å finne Alexander.

Les også: Bokanmeldelse: Tove Nilsen: «Den eneste broren»: Vissheten om en varslet tragedie (+)

I åpningen av høstens bok «Bare en mor» er det gått noen år. Krigen er tilbakelagt, men det konstateres at heller ikke freden er så lett håndterlig. Ingrid er på Barrøy med den nå fem år gamle Kaia. Den russiske krigsfangen Alexander dukket aldri opp. Men Ingrid er ikke alene. Det er folksomt på Barrøy. Tanten Barbro er stadig i live, her er Lars og Felix, Hanna og Suzanne og tvillingene Sofie og Anna. Mannfolkene drar på lofotfiske, kvinnene salter sild og melker kuer, samler dun og lager mat og reparerer gjerder og hogger ved. Elektrisiteten er fortsatt en fjern drøm på Barrøy. Også i dette lille samfunnet har krigen satt sine tydelige spor.

Les også: Anmeldelse: Ingvar Ambjørnsens nye Elling-bok: «Yoko Ono er en sjarlatan»: Årets blogger (+)

Det markeres i romanens åpning der Ingrid henter brev og melk på skuta til skipper Johannes Hartvigsen. På dekket sitter alltid den lille gutten Mattis, taus og stille. Det snakkes om at moren Olavia har dratt sin vei, til byen. Hun som er av fin handelsfamilie giftet seg plutselig med den dobbelt så gamle Hartvigsen og fikk en sønn. Det hviskes også om et kjærlighetsforhold til en kjekk tysk offiser. Det skal vise seg at Olavia har reist til Tyskland og sin offiser og har startet en ny familie. Slike og andre hemmeligheter drypper inn og skaper konflikter og utfordringer i samfunnet.

Ingrid står fram som en kvinne med ansvarsfølelse og mot. Når skipper Hartvigsen forsvinner på havet tar Ingrid til seg den lille gutten, og sørger senere for å adoptere ham. Olavias fine familie vil ikke vite av ham.

Vår egen tids flyktninger-dramatikk blir pinlig nærværende i disse passasjene der en familie som hver dag strever for utkommet - med største selvfølge tar til seg et nytt barn. Roy Jacobsens egne ord om at «en historisk roman skal være en samtidsroman» føles sann. Forfatteren er en mester i dialoger der hemmeligheter og trivialiteter danner minefelt og spenninger. På Barrøy snakkes det ikke i utide. Taushet kan være et sterkt virkemiddel. Roy Jacobsen benytter seg ofte av nordnorsk dialekt i dialogene. Det gir liv til karakterene og fin variasjon i teksten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som i de tidligere romanene er det fysiske arbeidet og slitet fortsatt en sentral del av tilværelsen, skildret med stor sakkunnskap og innsikt. Sånn sett er også denne romanen et lite leksikon i håndverksutøvelse av alle slag. Men den nye tid siver inn når Suzanne drar til Oslo, gifter seg og flytter inn i blokkleilighet med faste vasketider! Og kanskje blir det bygget ny skole på skipper Hartvigsens gamle tomt. Noe som gir forfatteren mulighet til å vise fram Ingrids smarthet og stahet i en utfordrende brevveksling med kommunen. Der også maktforhold og sosial gradering avdekkes i bevegelser og ordknappe samtaler, i tillegg til. Det er nettopp denne balansegangen mellom det sårbare og utsatte ved livet, livets brutale skjørhet, satt opp mot overmot og smålighet, som Roy Jacobsen så fint avdekker i denne romanen.