Kultur

Anmeldelse Høstutstillingen: «Flere av de godt etablerte kunstnerne viser nye takter»

Et halvt år etter nedstengingen av landet er koronasituasjonen nesten totalt fraværende i årets utgave av Høstutstillingen.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

«Høstutstillingen 2020/ Statens 133. kunstutstilling»

Kunstnernes hus, Oslo

Til 1. november

Denne mangelen trenger ikke være en ulempe. Tvert imot kan kunsten fungere som et frirom der du finner plass til å gå inn i andre tanker enn det store problemet som har påvirket alt vi har tenkt og gjort de siste månedene. Kunsten kan være aktuell, men noen ganger er det deilig å slippe unna problemene. Den eneste som eksplisitt forholder seg til koronapandemien er performancekunstneren Kirsty Kross, som vil fremføre sitt verk under åpningsarrangementet lørdag.

Likevel rommer Høstutstillingen kunst som forholder seg til konsekvensene av pandemien. For, som juryleder Espen Dietrichson skriver i katalogen, pandemien avdekket hvor sårbare vi er fordi så å si all produksjon av ulike (industriproduserte) varer er opphørt i Norge. Globaliseringen har sørget for nedleggelse av tradisjonstunge bedrifter rundt omkring i vårt langstrakte land. Og det er kunstnere opptatt av. Som Gunvor Nervold Antonsen, som er en markant deltager på enhver kunstutstilling hun deltar på.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Shwan Dler Qaradaki er én av mange kunstnere med innvandrerbakgrunn som gjør seg bemerket på Høstutstillingen. Installasjonen «The Golden Wish» (2019) med en video og teksten «Everything will be OK» skrevet i gull har en dobbelt bunn som både spiller på håpet om at alt vil normaliseres etter koronapandemien og flyktningkrisen. Foto: Mimsy Møller

Shwan Dler Qaradakis installasjonen «The Golden Wish» (2019) med en video og teksten «Everything will be OK» skrevet i gull har en dobbelt bunn som både spiller på håpet om at alt vil normaliseres etter koronapandemien og flyktningkrisen. Foto: Mimsy Møller

Les også: Anmeldelse av Goksøyr/Martens «Gå»: Salig ved reisens slutt

Nervold Antonsen har tatt for seg avindustrialiseringen av hjembygda Rollag, der hjørnesteinsbedriften ble nedlagt fordi produksjonen ble flyttet til et land med lavere kostnader. Hennes store og grovt formede skulpturer av hender kan synes litt fjernt fra denne tematikken. Men det er så enkelt som at det er arbeidernes hender (og kropper og hoder) – ikke maskinene, som er det viktigste verktøyet i enhver industriell produksjonsbedrift.

Et annet påfallende trekk ved årets utgave av Høstutstillingen er det store antallet eldre kunstnere. I mange år var Høstutstillingen de unges arena. Etter hvert som kunstlandskapet har gjort det vanskeligere å få utstillingsplass er Høstutstillingen blitt en viktig eksponeringsmulighet også for etablerte kunstnere. Jeg la merke til det da jeg så noen kjente profiler som var plassert ved siden av hverandre. Så la jeg merke til én til. Og enda en.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Høstutstillingen 2020. Statens kunstutstilling.

Foto: Mimsy Møller

Les også: Filmanmeldelse: «Kunstneren og tyven»: Filmer som dette gir meg troen tilbake på menneskeheten

Da jeg begynte å telle kom jeg frem til at 27 av utstillingens 98 kunstnere er over 60 år. Det er usedvanlig mange. I den andre enden av skalaen er det 38 debutanter.

Nå er ikke alle debutanter på Høstutstillingen unge, men man kan lure på hvor det er blitt av mellomgenerasjonen? Er Høstutstillingen blitt uinteressant for kunstnere midt i karrieren?

Med sine 84 år er Willibald Storn eldst, men det er liten tvil om at hans fotografi «Jeg skammer meg» er ett av utstillingens sterkeste arbeider. Noen vil finne selvportrettet provoserende. Det er nakent i flere betydninger av ordet. For eksempel finner jeg en sterk komposisjonsglede og fargemessig friskhet i 70 år gamle Magne Vatneødegårds to collagemalerier. Og når jeg først er inne på temaet, hører Øystein Tømmerås’ store maleri «Disintegration Blå» til i samme vitalistiske gruppe – selv om han med sine 44 år ikke er blant de eldre. Deres fargeholdning oppleves frigjørende og vital. Det er interessant å registrere at flere av de godt etablerte kunstnerne viser nye takter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Høstutstillingen 2020. Statens kunstutstilling.

«My Dad went to Syden and all I got was this lousy bead-top». Foto: Mimsy Møller

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst

Blant debutantene er det flere navn å bite seg merke i. Jinbin Chen (født 1994); Andreas Dyrdal (1979); Victor Guzman (1987); Håkon Holm-Olsen (1982); Anna Ihle (1984); Søren Krag (1987); Stella Palm (1994) og Sara Skogøy (1994) er bare noen av de mange kunstnerne som viser verk som skiller seg ut. I det hele tatt er årets utgave av Høstutstillingen satt sammen med et blikk for kontraster og poengterte motsetninger.

For eksempel oppleves en herlig ironi når de to debutantene Marianne Rovas Olsen (født 1954) og Sara Skogøy (født 1994) henger ved siden av hverandre. Førstnevnte viser et fotografi av to kvinner fra en lesbisk solidaritetsdemonstrasjon i 1977. Skogøys «My Dad went to Syden and all I got was this lousy bead-top» kan sees som en herlig ironisering over de neste generasjonenes manglende anerkjennelse av de likestillingsseirene Olsens generasjon kjempet frem.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Willibald Storn er Høstutstillingens eldste og kanskje mest provoserende deltaker. Foto: Vegard Kleven/Høstutstillingen,Marianne Rovas Olsens fotografi av to kvinner fra en lesbisk solidaritetsdemonstrasjon i 1977.
Foto: Mimsy Møller

Willibald Storns fotografi «Jeg skammer meg». Foto: Høstutstillingen

Les også: Kunstanmeldelse Tiril Hasselknippe: Ekkoet fra Moria-leiren

Ironi er en kunstnerisk kvalitet som er kommet litt i skyggen senere år. Men noen er seg mulighetene bevisst. Cathrine Constanse Gjelsnes har utstillingens kanskje morsomste verk, en taustige med kjevler som trinn. Tittelen «Bare glem det – (Hanne)» peker på det (nesten) umulige i oppgaven å klatre til topps, og verket har et ironisk nivå som er sjeldent i våre dager. Hanan Benammar, som er mest kjent fra teaterstykket «Ways of seeing», fikk gjennomgå på fjorårets program om kunst i NRK-serien «Folkeopplysningen».

Der avfeide kunsthistoriker Tommy Sørbø hennes konseptuelle kunstverk. Som en kontrast pekte han på en marmorstatue og hevdet at dette var kunst med stor K. Benammar har hugget de tre ordene Sørbø brukte inn i en marmorblokk i skulpturen «Erkjennelse, innsikt, kunnskap», og slår tilbake med ironisk dødsalvor.

Helt til slutt er det én film jeg gjerne vil anbefale. Birgitte Sigmundstads «Kunst og Ukunst» tar for seg utstillingen med samme navn som ble vist i Nasjonalgalleriet i 1942. Inspirert av naziregimets utstilling av «entartet» kunst i München laget museets NS-oppnevnte direktør en utstilling av «degenerert», eller upassende kunst. Filmens lydspor er en opplesning av Aftenpostens reportasje fra åpningen. I lys av de senere tiders angrep på all ikke-klassisk kunst fra en del av kunstmiljøet, er det en dyster ironi i denne filmens grufulle alvor. Høstutstillingen viser seg å være svært så aktuell.