Kultur

Anmeldelse av Goksøyr/Martens «Gå»: Salig ved reisens slutt

Goksøyr og Martens har skapt en vandreteateropplevelse der alle bitene passer som de skal og overraskelsene er spart til sist. Det blir man rent salig av.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Gå»

Av Goksøyr/Martens

Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Lyddesign: Sigrun Merete Mongstad

Lydredigering og opptak: Liana Degitar

Med: Med: Ane Dahl Torp, Agnes Kittelsen, Oddgeir Thune, Nina Woxholtt, Hilde Olausson, Geir Kvarme, Øivin Berven, Amell Basic, Kaia Varjord, Paul Åge Johannessen m.fl

Det Norske Teatret

Vandre- og lyttetater har fått en oppblomstring i og med koronapandemiens plutselige omveltning av livene våre. Det nyeste skuddet på vandreteaterstammen er Goksøyr og Martens «Gå», den femte og siste delen av deres pentalogi «Livet». Tidligere har vi sett de to første delene, «11 år» og «Dottera», inne på Det Norske Teatret, og her har det å få skuespillernes tale rett på øret gjennom et headset vært en del av konseptet. Konseptet gjelder fortsatt, men denne gangen tar vi det med oss ut i Oslos gater.

Les også: Anmeldelse «Bienes historie»: Ambisiøst og krevende teater mot alle odds

Og dette har blitt en Oslovandring utenom det vanlige. Fra Det Norske Teatret går ferden via Slottsparken og Uranienborgveien til Oscars gate og videre mot Bislett. Derfra går vi mot Sankt Hanshaugen og ender på Vår Frelsers gravlund. Dette er en kjent rute for mange, men når vandringen er over, i det som må være tidenes mest sakrale avslutning, kjenner jeg at jeg må ha vært med på noe eksepsjonelt. For under grønnoransje lønnetrær og avblomstrede syriner blir kveldshimmelen over Sankt Hanshaugen så stor som aldri før når en soprans «Salve Regina» får klinge tett mot øret.

Men før vi kommer dit, skal vi gjennomleve viktige biter av flere menneskers liv, men kanskje særlig ett. For mens vi går, har vi en kvinnes (Ane Dahl Torp) indre monolog på øret. Det er egentlig hun som er ute og går denne turen, fra sin egen leilighet til gravlunden. Vi i publikum gir henne bare en kropp. Hun er på vei til Akuttmottaket, der moren hennes ligger etter å ha falt og slått seg stygt.

Les også: Anmeldelse «Bestialitetens historie»: Bestialsk inn til beinet

Men hun løper ikke av gårde for å se til moren. Hun vet ikke engang om hun får se henne. Så spaserturen er en langsom vandring, der fokus er vendt innover og ikke mot omgivelsene. Allikevel gir hun nok hint i fortellingen til at vi vet hvor vi skal gå. Hun angir at vi kommer til gatekryss, ber oss (eller seg selv) fortsette rett frem eller til venstre.

Hun sier gatenavn, nevner trapper, parkeringsautomater og butikker så vi vet hvor vi er. Og her gjelder det å ikke ligge for langt foran eller bak fortellingen, for det er når man er helt synkron med fortellerstemmen at dette virkelig fungerer. Og da fungerer det som søren!

Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»

Temaet for denne forestillingen er et sårt og vanskelig et, slik det har vært i de andre delene av «Livet». Denne gangen handler om pleie av en syk forelder, og vi får høre hvordan dette går utover kvinnens ekteskap og foreldrerolle, og hvordan relasjonen mellom den pleiende datteren og den syke, eldre moren også forvrenges av den krevende situasjonen. For hvor langt kan kjærlighet få oss til å strekke oss? Hvor går grensen mellom konstruktiv og destruktiv kjærlighet? Goksøyr og Martens er kjent for å stille betente spørsmål, og vi kommer altså ikke utenom denne gangen heller. Vi finner også en aktuell tematikk i dette å ikke kunne være til stede når ens nærmeste dør, noe flere har fått erfare i perioden vi har stått i en pandemisituasjon.

Les også: Dansekompanier kan bli lagt ned: – Det ser mørkt ut

Dette tror jeg er den første forestillingen av denne typen hvor jeg føler at fiksjon og virkelighet virkelig glir helt sømløst i hverandre. Opptrinnene av noen av teatrets skuespillere underveis (som Hilde Olausson, Geir Kvarme og Kaia Varjord) går så godt inn i omgivelsene vi går i, at vi ikke kan skille dem fra de «virkelige» personene vi møter. Lydbildet i headsettet er også svært troverdig, og jeg snur meg flere ganger når jeg hører trikker og biler, og også en gang når noen roper «Jeg kjenner deg!» Det tar en liten stund før jeg kommer inn i lyduniverset, men etter hvert gjør denne forestillingen noe med hodet mitt som får meg til å fortsatt lure på om menneskene på gaten er skuespillere fra Det Norske når headsettet er av og jeg er på vei hjem, salig løftet av sopranens «Salve Regina». Plutselig fortoner hele bybildet seg nemlig som et mulig teater.

Jeg nevnte at dette var den siste delen av Goksøyr og Martens prosjekt «Livet», men del tre og fire er fortsatt ikke satt i scene. Når alle delene er fullført, er det planer om å spille dem etter hverandre i ett. Så nå er guden for kulturbudsjetter nødt til å stå institusjonen Goksøyr og Martens bi, for «Gå» insisterer ganske enkelt på at resten av «Livet» kan vi ikke gå glipp av!

«Gå» er produsert i samarbeid med Ultimafestivalen.