Kultur

– Bjørneboe var en åpenbaring for meg

Stadig flere vil oppdage Jens Bjørneboe, mener kroatisk teatersjef som gjør «Bestialitetens historie» på Det Norske Teatret.

Bilde 1 av 7

– Det var en åpenbaring for meg å oppdage Bjørneboe. Han er så sterk, annerledes og radikal

Det sier Ivica Buljan, dramasjef for Nasjonalteatret i Zagreb. Nå er han i Oslo og jobber med fredagens premiere på «Bestialitetens historie»: En dramatisering av Jens Bjørneboes romantrilogi om krig, kolonialisering, makt og ondskap, utgitt 1966-73. «Bestialitetens historie» skulle gått opp i mars, men ble utsatt på grunn av koronapandemien (se ved siden av).

I oktober er det 100 år siden Jens Bjørneboe ble født, og teateroppsetningen er en av markeringene i jubileumsåret. Buljan gjorde «Den store kongsfesten» på Det Norske Teatret i 2018, og gjør nå Bjørneboe, som del av et utvekslingsprosjekt der Det Norske-direktør Erik Ulfsby gjorde «Peer Gynt» i Zagreb. I Bjørneboe-oppsetningen har Buljan har lagt vekten på andre roman i trilogien, «Kruttårnet».

Den kroatiske teatersjefen Ivica Buljan setter opp «Bestialitetens historie» på Det Norske Teatret. Foto: Mimsy Møller

Den kroatiske teatersjefen Ivica Buljan setter opp «Bestialitetens historie» på Det Norske Teatret. Foto: Mimsy Møller

Vi står på scenegulvet foran et byggverk av henrettelsesinstrumenter – en galge, en elektrisk stol og en giljotin. I bakgrunnen står en flere meter høy figur av den jugoslaviske partisanen som ble hengt av tyskerne og ropte «Død over fascismen», et klassisk krigsfotografi som er nevnt i «Kruttårnet».

Den jugoslaviske partisanen Stjepan Filipovic.

Den jugoslaviske partisanen Stjepan Filipovic. Foto: Wikimedia Commons

Prisbelønte Ivica Buljan har jobbet mye med dramatisering av europeisk samtidslitteratur. Han kjente ikke til Jens Bjørneboe før han leste Karl Ove Knausgårds «Min kamp».

– Gjennom alle de seks bindene av «Min kamp» refererer Knausgård til forfattere, artister, band og kunstnere, jeg noterte meg navnene og sjekket dem ut. Han omtaler Bjørneboe som den beste norske forfatteren. Bjørneboe hadde jeg ikke hørt om før, men til min overraskelse var han oversatt til kroatisk - mens han knapt er oversatt til et stort språk som fransk, sier Buljan.

Les også: Lærte vi egentlig noe som helst av Bjørneboe?

«Bestialitetens historie» ble oversatt til kroatisk i 2015–17 av samme oversetter som gjorde Knausgård.

Buljan understreker at slik Bjørneboe som forfatter blander fiksjon, dokumentar og essayistikk, vil han som regissør blande teater, performance og musikk. I Bjørneboe ser han også paralleller til jugoslavisk performance-kunst helt fram til Marina Abramovic.

Øst-europeisk

– Bjørneboe var fascinert av øst-europeisk teater. Han likte kombinasjonen av politisk teater og ikke-realistisk, ikke-psykologisk teater. Vi bruker noe av denne tilnærmingen i oppsetningen, det er en ikke-lineær presentasjon, ikke en presis framstilling av fortellingen i boka, sier Buljan.

Ved siden av giljotinen er det satt opp instrumenter som skuespillerne samler seg rundt, og setter i gang å spille Doors-aktig bluesrock. De er skuespillerbandet «Waffel SS», som inngår i forestillingen.

– Hvilken låt er vi på nå? spør noen.

– Genocide! roper vokalist Eivin Santhe.

Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe. Regi: Ivica Buljan. Det Norske Teatret på Scene 2.

Eivin Santhe i "Bestialitetens historie". Foto: Mimsy Møller

I «Bestialitetens historie» er det en forteller, en som nedtegner eller refererer, i likhet med Bjørneboe selv. I «Kruttårnet» er han en tidligere rettstjener, nå en slags vaktmester på et galehus for overklassen.

– Du kjenner igjen forfatteren i teksten. Bjørneboes alter ego er hele tida til stede. På 60-tallet var dette avantgarde, i dag er dette grepet overalt i litteraturen. Det er en av mange grunner til at Bjørneboe virker så intenst frisk og aktuell. Man diskuterer det selvbiografiske ved Knausgård-skikkelsen i «Min kamp». Bjørneboe gjorde mye av det samme, mener Buljan.

– I «Bestialitetens historie» inviterer han oss til å observere noen helt forferdelige skikkelser – en amerikansk general som har drept sin kone, en belgisk pedofil: De fremstår som monstre i gresk tragedie. Samtidig er alle beskyttet mot konsekvensene av sine handlinger av institusjonene de representerer. Bjørneboe viser hvordan penger og innflytelse gjør at de rike og mektige slipper å følge loven.

Oslo 19610206. Forfatteren Jens Bjørneboe ved skrivemaskinen.
Foto: NTB / Arkiv

Jens Bjørneboe (1920-76). Foto: NTB Scanpix

Buljan trekker paralleller mellom Bjørneboe og store europeiske forfattere og kulturpersonligheter – den østerriske forfatteren Thomas Bernard, den italienske forfatteren og filmskaperen Pier Paolo Pasolini, den franske filosofen og idehistorikeren Michel Focault.

– Bjørneboes sterke politiske meninger i kombinasjon med hans skjøre personlige erfaringer med mellommenneskelige forhold – det utgjør en eksplosiv miks. Han lager en perfekt kombinasjon av den store historien og de små fortellingene, sier

Jens Bjørneboe tok sitt eget liv i 1976, etter mange år med tunge depresjoner og alkoholmisbruk. Senest nå i sommer har debatten gått om «Bestialitetens historie» var Bjørneboe som projiserte sine egne problemer på verden rundt. Ser Buljan på Bjørneboe som en tragisk figur?

– I hans ekstreme personlige erfaringer kan jeg se likheter mellom Bjørneboe og mer berømte europeiske forfattere som Rimbaud og Genet. Men jeg vil heller prøve å skille mellom Bjørneboes privatliv og hans forfatterskap. Jeg er overbevist om at Bjørneboe framover vil bli mer og mer oppdaget som en viktig forfatter både politisk og estetisk. Leser vi Bjørneboe, skjønner vi mer om verden, om maktbalanse og undertrykkelse. Framover vil jeg absolutt fortsette å jobbe med Bjørneboe, og jeg håper at min posisjon i teaterverdenen kan gjøre at nye teaterfolk oppdager, leser og setter opp Bjørneboe.

Skuespillere i uren sone

Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe. Regi: Ivica Buljan. Det Norske Teatret på Scene 2.

Foto: Mimsy Møller

På scenen gjelder nå reglene for breddefotball, forteller skuespiller Julie Sandø (bildet).  

– Det er deilig å være tilbake på teaterscenen. Men det er en brå overgang fra den uutholdelige stillheten før sommeren, til to ukers intense prøver på kroatisk kræsj og bang-oppsetning, sier Julie Moe Sandø. Hun spiller både i «Bestialitetens historie», som har premiere i morgen, og i «Bienes historie» som går opp på hovedscenen i september.

«Bestialitetens historie» skulle opprinnelig gått opp i mars, men prøvene ble stoppet og forestillingen utsatt på grunn av koronapandemien.

– Fra svett brytekamp på scenegulvet til å gå hjemme og holde avstand og ikke engang kunne komme inn i teaterbygget - det var dramatisk, sier Sandø om nedstengingen i vår.

«Bestialitenes historie» blir den første større premieren på Osloteatrene etter nedsteningen og gjenåpningen i mai. Neste uke har Nationaltheatret premiere på «Et dukkehjem», og Oslo Nye har premiere på «Den 25. timen».

Unntak

Profesjonelle sceneutøvere, i likhet med idrettsutøvere, har fått unntak fra smittevernlovens krav om en meters avstand, gjeldende fra 15. juni. Organisasjoner på scenekunstfeltet samt Arbeidsgiverforeningen Virke har laget en veileder for koronasikker gjennomføring av sceneproduksjoner.

– Dette rommet er en uren sone. Da får vi lov å ta på hverandre. Vi har støttet oss på rådene for breddefotball, sier Julie Moe Sandø.

– Å spille fotball med en meters avstand er fysisk umulig. Teater også. Særlig i denne forestillingen, som er mye fysisk og basert på improvisasjon. Når vi improviserer med peisblåser opp i rumpa, da nytter det ikke med antibac, flirer Sandø.

Fra prøvene på «Bestialitetens historie», Det Norske Teatret. Foto: Mimsy Møller

Fra prøvene på «Bestialitetens historie», Det Norske Teatret. Foto: Mimsy Møller.

Da Dagsavisen besøkte prøvene på «Bestialitetens historie» denne uka, var en av skuespillerne småforkjølet og måtte dermed utebli.

– Som skuespiller er du vant til å gå på uansett. «The show must go on»-holdningen ligger i ryggmarken. Men nå får du ikke gå på jobb hvis du er forkjølt, heller ikke hvis du har barn som kommer hjem fra barnehagen med symptomer på luftveisinfeksjoner.

– Det vil bli avlyste forestillinger. Det er risikoen vi jobber under. Det er veldig nytt. Kroppen min har vanskelig for akseptere at jeg ikke kan går på jobb fordi det klør i halsen. Jobben min er å gå all in. Jeg vil jo at kunsten skal være fri. Men jeg må ta meg selv i nakken og akseptere restriksjoner. Jeg vil ikke være grunnen til at vi må stenge på nytt, eller avlyse. Både fordi jeg er redd for å bli sittende hjemme igjen, men også fordi teatret trenger så veldig at vi kommer igang og spiller igjen, sier Sandø.

Mer fra Dagsavisen