– Vi tapte kampen, men vant saken

– Mardøla danner skole for andre aksjoner, sier tidligere Venstre-leder og justisminister Odd Einar Dørum til Dagsavisen. Denne sommeren er det 50 år siden en gruppe aktivister, filosofer, bønder og bygdefolk samlet seg på fjellet for å kjempe mot utbyggingen av Mardalsfossen i Eikesdalen i Møre og Romsdal. Aksjonen var den første i nyere norsk historie hvor demonstrantene tok i bruk sivil ulydighet og ikkevold som virkemiddel. Blant aktivistene var daværende Unge Venstre-leder Dørum. Han beskriver dagene i leiren som en skjellsettende opplevelse:

– Det spesielle var at det var så mange med forskjellig bakgrunn som kjempet en felles sak, og hvor alle forstod spillereglene for å være med.

(Saken fortsetter under bildet)

Foto: Bjørn Magne Øverås 

Nødventil

Ifølge Dørum innebar dette i ytterste forstand å bryte loven. Selv måtte han betale en bot på 200 kr, men flere av de andre aksjonistene ble truet med både fengselsstraff og erstatningskrav på vegne av utbyggerne. I slutten av august, da aksjonen hadde pågått i en måned, ble de siste i leiren båret ned fra fjellet av politiet.

– Å godta sin straff uten å protestere ser jeg på som en viktig del av denne aksjonsformen, forklarer Dørum.

– Men om sivil ulydighet generelt, vil jeg si at den fungerer som en nødventil i demokratiet. Den skal bare brukes i situasjoner hvor folk opplever at de som styrer verken lytter, eller vil lytte til dem saken gjelder, sier han.

Les også: – Før var det nesten en slags antikapitalistisk vandring

I kampmodus

En slik følelse satt innbyggerne i de lokale bygdene Eresfjord og Eikesdal igjen med da Stortinget 18. juni 1970 vedtok utbygging av Nord-Europas høyeste fossefall, slik at vannressursene kunne overføres til et nytt kraftverk i nabokommunen Rauma. Vannet utgjorde selve livsgrunnlaget i den frodige dalen, da vannførselen bidro til gode jordbruksforhold og solid laksefiske. Nå fryktet de lokale bøndene at dalen ville tørke ut.

Marit Wadsten fra Eikesdalen var 9 år sommeren 1970. Da industrikomiteen kom på befaring i bygda i ukene før vedtaket ble gjort, stod hun og de andre sambygdingene klare med demonstrasjonsplakater på fergekaia. Oppfordringen var klar: «Ikke ødelegg bygda vår!».

– Det lå en harme i bygda mot utbyggingen, og folk var allerede i kampmodus, forteller hun.

Og det tok ikke lang tid før de skulle få støtte i sin sak. Samme år kom økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng til Eikesdal. I 1969 hadde han grunnlagt (SNM) «Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern, en aksjonsgruppe som mente at ikke-voldelig sivil ulydighet måtte til der viktige naturverdier var truet. Med lenker smidd av en lokal bonde i ryggsekken, satte et 40-talls aksjonister i slutten av juli kursen mot veitraseen på toppen av fossen. Her slo de opp leir på ca 1100 m.o.h., og lyktes i mange uker med å stanse byggingen av anleggsveien.

(Saken fortsetter under bildet)

Foto: Erik Thorberg NTB / Scanpix 

Amper stemning

– Det var en veldig bevisstgjørende opplevelse, sier Wadsten, som i dag skriver bok om Mardøla-aksjonen.

– I Eikesdalen kan vi vel si at det var en eneste stor dugnad. Det ble samlet inn penger og båret opp mat til demonstrantene, mens de som kom og ville delta fikk låne mat og utstyr.

På den andre siden av fjellet var det likevel ikke alle som var like fornøyde med at aksjonistene forsinket bygningsarbeidet. Etter hvert som arbeiderne ble permitterte og ryktene begynte å gå om tapt arbeid og mulige konkurser, vokste misnøyen raskt i nabobygda Rauma. Og den 6. august tok 1000 raumaværinger, også omtalt som «Raumahæren», turen opp til leiren for å jage vekk demonstrantene. Med seg hadde de plakater med påskriften «Hippies, go home! (hvis dere har noe da)». Wadsten beskriver stemninga som hissig og amper.

– Det var nesten så fjellet dirra, og jeg tror nok faren var det for at det kunne gått liv om ikke Mardøla-aksjonistene trakk seg unna.

Ifølge Wadsten gikk det rykter om at Raumahæren hadde med seg både bensin og høygafler, selv om hun ikke kan bekrefte om dette stemmer.

– Vi fikk beskjed om å komme oss vekk, hvis ikke kunne hva som helst skje, utdyper Dørum.

– Men for oss var det essensielt at virkemiddelet ikke måtte overskygge saken. Derfor var vi ikke interessert i noen voldelig konfrontasjon.

Raumahærens inntog førte til at demonstrantene flyttet seg ut av veitraseen. Likevel ble mange av dem værende i fjellet fram til slutten av august. Da ble aksjonen offisielt avsluttet, da de siste gjenværende demonstrantene ble båret ned av politiet.

Les også: «Strænsjers in de nait» sang Alf Prøysen så godt han kunne

Resultatet

Selv om aksjonistene tapte kampen om Mardalsfossen, fikk aksjonen stor betydning for utviklingen av norsk miljø- og naturvernpolitikk.

– Vi tapte kampen, men vant saken, sier Wadsten, som framhever hvordan miljøspørsmål og naturvern ble satt på dagsorden på en helt annen måte i årene som fulgte.

I 1972 fikk Norge verdens første miljøverndepartement, mens det i 1973 kom en egen verneplan for vassdrag. Videre skulle aksjonen tjene som forbilde for demonstrasjonene mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1980.

– Vi som var der hadde en veldig sterk tro på at det nyttet å gjøre noe, legger Dørum til.

– Rent samfunnsmessig var det et utrolig viktig øyeblikk. Sivil ulydighet har betydd mye for miljøvernskampen i Norge, og dette er en kamp som har ført til faktiske viktige endringer i miljøpolitikken, sier han.

Ifølge historiker Peder Anker ved New York University, som nylig har skrevet en bok om norsk miljøvernhistorie, er det mulig å snakke om et før og etter Mardøla i den norske miljøkampen.

– Tidligere var det nok mer av romantiske og estetiske hensyn at man ønsket å verne om slik natur, men etter Mardøla fikk man en tydeligere kritikk av industrisamfunnet. Nå var det samfunnsutviklingen i seg selv det var noe gærent med, og Mardøla satte på mange måter i gang den debatten, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

Foto: Bjørn Magne Øverås

Les også: – Det er noen ritualer i kontorlandskapet som er utrolig fine

Kampen er ikke over

I dag er Mardalsfossen tørrlagt mesteparten av året. Unntaket er om sommeren, hvor den slippes løs mellom 20. juni og 20. august. Men Wadsten og de andre Eikesdalingene har ikke gitt opp kampen om fossen. Senest i vinter sendte Eikesdal Bygdelag et brev til politikerne med krav om revisjon av konsesjonsvilkårene til kraftanlegget. Om fossen igjen får renne fritt, er det ingen som vet, men helgen 6–7 august vil 50-årsjubileet markeres med foredrag, musikk og debatter i Eikesdalen.

– Aksjonen skapte en voldsom kampvilje i min generasjon, den dag i dag har folk fortsatt bøtene sine innrammet på veggene, avslutter Wadsten.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen