Kultur

Alamo i Afghanistan

«The Outpost» er faktisk en robust «hold fortet»-krigsfilm basert på virkelige hendelser, som unngår de militærkåte klisjeene.

Dagsavisen anmelder

4

«The Outpost»

USA/Bulgaria – 2020.

Regi: Rod Lurie

Den stusslige Photoshop-filmplakaten og anonyme rollelista antyder at «The Outpost» er en beskjeden rett-på-hjemmekino-utgivelse som har forvillet seg opp på kinolerretet ved en lei misforståelse. Så det er hyggelig å ta helt feil.

Dette er faktisk en robust «hold fortet»-krigsfilm basert på virkelige hendelser, som unngår de militærkåte «Murica, fuck yeah!»-klisjeene fra Peter Bergs «Lone Survivor» (2013) og Michael Bays «13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi» (2016).

Regissert med stødig autoritet av den tidligere filmjournalisten Rod Lurie, som selv er utdannet på militærakademiet West Point og har en fortid som artillerioffiser. Han er imidlertid slett ingen erkekonservativ krigshauk; Lurie en liberal demokrat som er fullt klar over at inkompetansen i det militære byråkratiet kan være den største trusselen mot soldatenes sikkerhet.

Les også: TV-anmeldelse «Brave New World»: En designet dystopi

«The Outpost» tar for seg den blodigste konflikten under USAs nærvær i Afghanistan, som utspilte seg ved militærleiren COP Keating 3. oktober 2009. Blant soldatene er Keating allerede kjent under kallenavnet «Camp Custer», siden det er antatt at alle som er utstasjonert der med stor sannsynlighet vil bli drept.

Leiren er plassert innerst i en trang dal omgitt av tre høye fjell i Nuristan-provinsen, der Taliban-soldater nesten daglig avfyrer skudd ned mot soldatene. Det har nærmest blitt en rutine. Så fort soldatene beveger seg utendørs er de levende blink, og selv om de takler presset med mye lakonisk humor sitter vi i helspenn.

En mengde dramaserier å strømme seg bort i her: De beste seriene på Netflix

Vi rekker knapt å møte flere av disse unge soldatene før de blir skutt rett ut av handlingen. Sersjanten Clint Romesha (Scott Eastwood) markerer seg som det nærmeste vi kommer en hovedperson, sammen med den tett sammenknytte korporalen Ty Carter (Caleb Landry Jones).

Offiserene blir byttet ut omtrent like hyppig som trommeslagerne i «Spinal Tap», og alle har hver sin lederstil som kolliderer med forgjengeren. Førsteløytnant Benjamin D. Keating (Orlando Bloom) har stor tro på diplomati, og bøyer seg langt bakover for å danne fred med lokalbefolkningen.

Hans etterfølger kaptein Robert Yllescas (Milo Gibson) har åpenbart null kunnskaper om den afghanske kulturen, mens Sylvanius Brownard (Kwame Patterson) er så livredd for bakholdsangrep fra Taliban at han lukker seg inne på kontoret, tisser i vannflasker og gir ordre basert på ren frykt.

Les en klassiker i sommer: Homer for vår tid

Anmeldelsen fortsetter under bildet 

«The Outpost» holder seg tett opp til virkelige hendelser, og understreker at disse soldatene ikke er stoiske patrioter som kjemper for amerikansk suverenitet. Foto: Another World Entertainment

«The Outpost» holder seg tett opp til virkelige hendelser, og understreker at disse soldatene ikke er stoiske patrioter som kjemper for amerikansk suverenitet. Foto: Another World Entertainment

Konsekvensene av alle de dårlige avgjørelsene detonerer på morgenkvisten 3. oktober 2009, da Taliban plutselig går til frontalangrep på leieren. 53 amerikanske soldater må forsvare seg mot rundt fire hundre Taliban-krigere, og den tre kvarter lange kampen er skildret i tilnærmet realtid.

Rod Lurie fanger opp det uoversiktlige kaoset i leieren med håndholdte kameraer, i lange takninger som virkelig gir oss en klar fornemmelse av å være fanget i skuddlinjen sammen med soldatene. En situasjon som er desto mer opprørende fordi de er plassert rett i faresonen av inkompetente ledere, ofret på alteret til en meningsløs krig som ble den lengste USA noensinne har deltatt i.

«The Outpost» er basert på faktaboken «The Outpost: An Untold Story of American Valor», skrevet av den prisbelønte CNN-journalisten Jake Tapper. Filmen holder seg tett opp til virkelige hendelser, og understreker at disse soldatene ikke er stoiske patrioter som kjemper for amerikansk suverenitet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bare en gjeng livredde unge menn presset inn i en umulig situasjon, som gjør sitt beste for å ikke bli drept mens de prøver å beskytte vennene sine. Med tanke på utgangspunktet er det nærmest et mirakel at bare åtte amerikanske soldater mistet livet, mens over 150 Taliban-krigere ble drept i kampen.

«The Outpost» bygger opp en imponerende intensitet uten å ty til lettvinte krigsklisjeer, og Rod Lurie får veldig mye ut av det som etter alt å dømme var et lavt budsjett. At rollelista er fylt opp med slektninger til kjentfolk har en eim av stunt-casting; på rollelista finner vi blant annet sønnene til Mick Jagger, Mel Gibson og Clint Eastwood. Men det skal Rod Lurie ha: han klarer å presse en helt brukbar skuespillerprestasjon ut av Scott Eastwood, som før dette har vært litt av en trebukk.

Skildringen av den afghanske befolkningen er ikke akkurat smigrende: de er portrettert som late, upålitelige løgnhalser som myrder sine egne døtre for å få penger av den amerikanske militærmakten, og smiler fromt mens de beordrer attentat på soldater.

Les også: «Jevnt over en underholdende gladfilm – sånt kan vi jo trenge nå»

Noe som muligens er i tråd med erfaringene til den amerikanske militærmakten i området, men uansett ikke særlig nyansert. Rob Lurie holder synsvinkelen fokusert på de amerikanske soldatene hele veien, og legger seg på en ideologisk nøktern tone i stil med Ridley Scotts «Black Hawk Down» (2001) – med noen innslag av kynisk humor som kunne ha kommet rett fra HBO-miniserien «Generation Kill».

At det er såpass lett å sammenligne «The Outpost» med andre krigsfilmer antyder samtidig at den mangler et sterkt særpreg, og at vi har sett varianter av denne historien mange ganger før. Men siden «The Outpost» tross alt er basert på kalde fakta sier kanskje det mest om amerikansk krigshistorie.