Anmeldelse «En samling blir til»: Nasjonalmuseet sparker fra seg i debattens hete

KUNST

«En samling blir til»

Nasjonalmuseet Arkitektur

Oslo, til 11. oktober

Hva skal et nasjonalmuseum samle? De siste årene har debatten rast om hva de kjøper inn, og hvordan blant annet urfolk, minoriteter og kvinner er representert i samlingen. Nå presenter de nyinnkjøp og donasjoner fra 2019 i utstillingen «En samling blir til». Det er en fin utstilling, variert og stilig presentert. Men museet kommer ikke unna debatten, og utstillingen viser med all mulig tydelighet at museet er seg sitt ansvar bevisst. Her er kvinneandelen høy, samer og andre minoriteter er representert, og de få utenlandske verkene representerer verdifulle tilskudd til samlingen.

Derfor ligger det ingen anklage i bemerkningen om politisk korrekthet (PK) i ingressen. Men med det siste årets debattklima i bakhodet – rundt representasjon i samlingen, enkelte rikfolks innflytelse på museets utstillingspolitikk, og den siste tids eskalering av debatten rundt «Black lives matter» (BLM) etter mordet på George Floyd i Minneapolis – kan denne utstillingen med innkjøp og donasjoner til museet i 2019, vanskelig sees uten å ha PK i bakhodet. Nasjonalmuseet har, tross alt, valgt å markere seg i BLM-debatten. Og denne uken har de hatt regnbueflagget som profilbilde på sin Facebook-side. Så det er grunn til å ha PK med i vurderingen.

Les også: Stor bildeserie: Slik ser Y-blokka ut på innsiden like før bygningen rives

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Maria Pasenaus selvportrettskulptur i tre foran Anders Kjærs 37 år gamle maleri. Foto: Lars Elton

Én ting er sikkert: Det er ingen tidligere slavehandlere på sokkel representert i denne utstillingen. Det er kjernepunktet i det urimelige kravet om å få fjernet statuen av dramatikeren m.m. Ludvig Holberg, som er kommet opp i kjølvannet av BLM-debatten. Derimot er det et godt utvalg samisk kunst, en folkegruppe som aldri har hatt særlig prestisje i den norske storsamfunnet. Museet har styrket samlingen på dette feltet, blant annet med flere verk av den kjente grafikeren John Savio. I 2018 kjøpte de inn det sentrale kunstverket «Pile o´Sápmi», Máret Ánne Saras teppe av reinskaller. Det ble, blant andre steder, vist foran Stortinget som en protest mot statens behandling av reindriftssamer. Men dette er bare en flik av det samiske kunstmangfoldet, så museet har fortsatt mye å gjøre.

Les også: Lars Elton: «Oslobiennalens intensjoner er gode, men gjennomføringen imponerer ingen»

 Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Samisk bokverk. Foto: Nasjonalmuseet

Når vi er inne på samisk kunst har museet grunn til å være spesielt stolt av Moses Pitts bokverk, der vi blant mye annet finner en mytebefengt, men interessant fremstilling av «Samenes levemåte, sommer og vinter» anno 1680. Den inkluderer en kvinne som biter av testiklene på en reinsbukk, en kastreringsmetode som ifølge Nasjonalmuseet var i bruk langt opp på 1900-tallet og regnes som mer human enn bruk av instrumenter.

Les også: Kunstanmeldelse «Roseslottet»: Begrensningens kunst er en ukjent størrelse for Vebjørn Sand

Kvinner er i det hele tatt godt representert i utstillingen. Arkitekturavdelingen er i gang med et forskningsprosjekt om kvinnelige arkitekter rundt 1900. Det har resultert i en rekke anskaffelser, og flere av dem vises i utstillingen. Det inkluderer skisseboken til landets første, kvinnelige arkitekt, Lilla Hansen. Arkitektur er bare ett av flere fagfelt som, i denne utstillingen, får lov til å skinne på linje med billedkunsten. Det er antakelig det siste de fleste forbinder med Nasjonalmuseet, og det skal bli spennende å se hvordan de balanserer de ulike disiplinene når det nye museet åpner i 2021. Og, ikke minst, hvordan de knytter fagfeltene sammen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Admir Batlaks kjole. Foto: Nasjonalmuseet.

Design kunne vært bedre representert i utstillingen. Om Karl Edvard Korseths fine radiokabinett er representativt for innkjøpene, er vanskelig å si så lenge listen over fjorårets rundt 500 anskaffelser ikke var tilgjengelig på pressevisningen onsdag. Utstillingen viser bare 130 verk. Museet er aktive i letingen etter muligheter for å fylle hull i samlingen. Innen kunsthåndverk har de gjort et varp med en gave på 251 objekter studiokeramikk fra ekteparet Ole Jo Brodtkorb Norbye og Carlo Raucci.

Tekstil er også godt representert. Admir Batlaks kjole med prinsessebånd, der det står «Hverdagsintegrert», ivaretar både design-, mote- og innvandrerproblematikk. En annen som problematiserer minoriteters vanskelige stilling er fjorårets stjerneskudd, Frida Orupabo. Hun er innkjøpt med flere verk, i utstillingen vises et collagearbeid. Vi kan også føye til aserbajdsjanske Faig Ahmeds billedvev «Fuel», som problematiserer landets tradisjoner i møtet med ny rikdom basert på forurensende oljeproduksjon. Et annet nytt stjerneskudd er Maria Pasenau, som er representert med flere fotografier og en skulptur. Det at selvportrettskulpturen hennes er plassert slik at figuren ser på Anders Kjærs pornografiske maleri, er en kommentar fra museets side som setter kjønnsdebatten i perspektiv. Det er verdt å merke seg at Kjærs maleri ble kjøpt inn i 2019, 37 år etter at det ble vist første gang.

Les også: Skyver til side gullrekka

Artikkelen fortsetter under bildet.

Frida Orupabos collager er innkjøpt. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Utstillingen gir grunn til å hevde at Nasjonalmuseet er opptatt av det meste av tidens brennbare spørsmål. Eller så kan vi se utstillingen som bare en verdinøytral utvidelse av en allerede omfattende samling. Den første tolkningen er nok den mest korrekte, blant annet fordi museet har stått frem og tatt stilling i flere brennbare tema det siste året. Nasjonalmuseet har valgt å ha en aktiv holdning til hva og hvordan de samler. Det kalles å ta samfunnsansvar, og dermed viser de seg som den ledende institusjonen vi forventer at de skal være.