Skyver til side gullrekka

Hun mener kunstsamlingen er «helt ufattelig lite» representativ. Men da kunstner Elise Storsveen behandlet den som et loppemarked, fant hun gull utenfor den kjente gullrekka.

– Jeg vil nullstille hierarkiene. Syns de er irrelevante. Ikke bare kjønnsskjevheten i kunsten, men også den stemoderlige behandlingen av noen kunstformer versus andre. Hudfargen til kunstneren er ikke det mest interessante. Men hvor er kunsten fra land utenfor den nordlige halvkule, eller til og med hele den nordlige – hvor er for eksempel Russland? sier Elise Storsveen til Dagsavisen.

Hun er kunstner, og jobber mest med kollasj og store tekstilarbeider. Men hun er også kjent som kurator, særlig for prosjektet «Hold stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89», som hun og Eline Mugaas kuraterte i 2013 for Oslo Kunsthall.

Les også. Black Lives Matter - også i bøkene

«Heftig opplevelse»

I 2019 ble Elise Storsveen bedt om å kuratere en utstilling med verker fra Henie Onstad-samlingen på Høvikodden i Bærum. Nå åpner resultatet, som første utstilling etter koronastengningen. Samlingsutstillingen har Storsveen gitt tittelen «En heftig opplevelse for et ungt sinn». Den skal vises helt til april 2023, i Sal Haaken.

Teksten fortsetter under bildet av Aase Texmon Ryghs skulptur "Tema X" fra 1991. Foto: Martine Hoff Jensen, Henie Onstad Kunstsenter 

Aase Texmon Ryghs (f. 1925) gipsstatue «Tema X» fra 1991 i forgrunnen.

– Henie Onstad-samlingen er helt ufattelig lite representativ. Det er altfor få kvinner, og for lite mangfold også på andre måter. Alle kunstsamlinger domineres av maleri og skulptur laget av hvite menn. Henie Onstad-samlingen enda mer enn mange, siden den i stor grad er bygget opp av gaver. Det er ikke et kuratert utvalg som representerer bredden i norsk kunst, som det Nasjonalmuseet har. Henie Onstad Kunstsenter er klare over det selv også, sier hun.

Les også: Nå kan du betale med Anne-Cath. Vestly

Forbi gullrekka

Men det fins masse bra kunst der som ikke er abstrakte malerier laget av hvite menn også. Man må bare lete, sier kunstneren.

– Jeg kom til oppgaven med en smørbrødliste av verk jeg ønsket å ta med. Så tok jeg innover meg at grunnen til at jeg visste om disse, var at de allerede er vist mange ganger. Men hva skjer om vi skyver til side det vi slurvete kan kalle «gullrekka»? Når man tar bort det lokket, viser det seg at det er masse bra kunst også på neste nivå. Selv om kunstneren ikke heter Picasso.

Les også: Annie Ernaux har skrevet boka "alle" skal lese i sommer

– Vi får ikke fortalt den internasjonale historien vi står midt i akkurat nå, for den fins ikke her. Men vi kan snakke om urettferdighet. Samtidig som vi snakker om kjønn og minoriteter, så kan vi se at det også er ulike hierarkier innen kunsten, mellom ulike uttrykksformer, sier Elise Storsveen.

På «loppis»

Mye av jobben hennes har bestått i å lete.

– Jeg fikk se den fysiske samlingen, ikke bare en database. Det er verdifullt. Jeg har jobba med dette sånn jeg jobber med min egen kunst, ved å lete gjennom et loppemarked. Dette er så klart en samling, ikke noe loppemarked. Men mye av kunsten har vært skjult, særlig det som ikke er maleri eller skulptur. Kollasj og kunstnerbøker blir dårlig behandla, så når jeg har funnet fine kollasjer, har jeg dratt fram dem spesielt, på samme måte som jeg også drar fram kunst laget av kvinner, sier Elise Storsveen.

Les også: Dagsavisens kunstsider, med anmeldelser, intervjuer og kommentarer

Teksten fortsetter under bildet fra "En heftig opplevelse for et ungt sinn. Foto: Martine Hoff Jensen, Henie Onstad Kunstsenter 

Plakater og kunstnerbøker, grafikk og andre papirarbeider er hovedtyngden i den blå avdelingen av samlingsutstillingen.

Kunstnerbøker

Utstillingen er todelt. En del har hvite og beige vegger, den andre knallblå.

– I den lyse avdelingen er det nordisk kunst fra 1950-tallet til i dag. Mest norsk, litt fra våre naboland. Den knallblå delen er viet papirarbeider. Disse har vært vanskeligst å finne. Grafikk er ofte ikke rammet inn, det ligger i mapper, sier hun.

 

Den blå delen viser også kunstnerbøker, samt plakater.

– Henie Onstad har en usedvanlig stor samling kunstnerbøker fra de startet til ut 1980-tallet. Det har vært et privilegium å bla seg gjennom alle disse. Rundt 140 av dem er med i utstillingen. Det er en selvmotsigelse med bøker på utstilling, de er jo laget for å bla i. Men vi har filmet noen mens vi blar, og jobbet mye med hvordan de presenteres. Det interessante med kunstnerbøkene er at de i større grad dekker høy og lav. De er billige å lage, noen er laget på vanlig kopimaskin, med de begrensningene det gir.

Per-Oskar Leus (f. 1980) verk «Americka (If It Wasn’t For You, We’d All Speak German)» fra 2007 (i glassmonteren) er laget av en førsteutgave av Franz Kafkas «Amerika», adressert til en romanfigur og sendt fra Norge til USA, som sendte den i retur.

Per-Oskar Leus (f. 1980) verk «Americka (If It Wasn’t For You, We’d All Speak German)» fra 2007 (i glassmonteren) er laget av en førsteutgave av Franz Kafkas «Amerika», adressert til en romanfigur og sendt fra Norge til USA, som sendte den i retur. Foto: Martine Hoff Jensen, Henie Onstad Kunstsenter