Anmeldelse: Historisk dansespel på operataket

5

DANS

«We are better now?»

Av Marit Moum Aune

Regi: Marit Moum Aune

Musikk: Joey McNamara, Seigmen, m. fl.

Med: Samantha Lynch, Michael-Marco Simonsen, Grete Sofie Nybakken, Silas Henriksen, m.fl.

Den Norske Opera og Ballett

De kunne knapt ha valgt seg en bedre uke for å arrangere uteforestilling på Operataket. Heten fra en av forsommerens varmeste dager har så vidt begynt å avta når vi, 200 heldige publikummere, samles i skyggen av snoreloftet for å se åpningsforestillingen «We are better now?» med noen av Nasjonalballettens dansere i rollene.

Les også: Klar for å synge operaen åpen igjen

Marit Moum Aune er regissør for denne forestillingen, som tar utgangspunkt i dansernes egne fortellinger fra vårens lockdown, og med hennes bakgrunn både som regissør for flere av Nasjonalballettens forestillinger og for bl.a. Stiklestad-spelet, er det ikke tilfeldig at ballettsjef Ingrid Lorentzen i sin lille introduksjon kaller forestillingen for et «historisk spel» om hendelsene som preget verden våren 2020. Og ikke bare er dette en uteforestilling, slik spel også er, men som i spel, er det også amatører med på scenen.

Unge Erle Østraat, elev ved Ballettskolen, har med moren Anne Østraat, og danseren Samantha Lynch har med sin samboer Michael-Marco Simonsen som ikke er danser.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Erle og Anne Østraat. Foto: Erik Berg

Nettopp private relasjoner er sentrale i denne forestillingen, som er skapt på koronarestriksjonenes premisser, der man blant annet kun kan ha fysisk kontakt med mennesker i samme husstand. Derfor følger vi tre kjæreste-/samboerpar (nevnte Lynch og Simonsen, Grete Sofie Nybakken og Douwe Dekkers, og Silas Henriksen og Alex Cuadros Joglar). I tillegg følger vi fjorten år gamle Erle Østraat og hennes mor, og Shaakir Muhammad danser sin koronahistorie i flere solopartier. Fire «marmor»-kledde plattinger med hvite møbler illuderer fint de hjemlige omgivelsene vi alle etter hvert har blitt vant til å være i denne våren.

I disse rommene utspiller dansen seg i flere sekvenser, og de ulike fortellingene fra karantene- og hjemmelivet er fint bundet sammen av en enkel men effektiv narrativ tråd. Med Joey McNamaras fengende og nesten filmatiske musikk blir forestillingen lett å hengi seg til.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Samantha Lynch og et koronaavlyst bryllup. Foto: Erik Berg

Og forestillingen er full av gylne øyeblikk. Nybakken og Dekkers første skulpturelle duett der de kledd i sort veksler mellom å støtte og å bli støttet av den andre, forblir i minnet som to skarpe silhuetter mot operaens marmortak. Henriksen og Joglars mer ømme, lekne og lekre duetter er underholdende og livfulle, og Lynch og Simonsens sceniske fortelling om et korona-avlyst bryllup med påfølgende forsikringstrøbbel er festlig.

Unge Østraat har en sterk scenisk utstråling som danser, og Muhammad, som opprinnelig kommer fra Brooklyn i New York, gir kropp både til hjemlengselen hos den koronafaste og til «Black Lives Matter»-bevegelsen, som også preger denne historiske våren.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Shaakir Muhammad. Foto: Erik Berg

Gleden over igjen å se Nasjonalballettens dansere utfolde seg på scenen er såpass stor at det kan være vanskelig å ønske seg mer av denne forestillingen. Men den kunne selvsagt gjerne vært lenger enn sine tilmålte tre kvarter. I tillegg er enkelte av fargevalgene i Even Børsums kostymer ikke helt heldige, da de sørger for at danserne ikke kommer godt nok frem i det svært åpne og store scenerommet. Sorte kostymer og noen knallfargede singleter er de som fremhever danserne best.

Med hele uterommet opplyst av kveldssol og med øyene i Oslofjorden, et Color Line-skip, fugler som flyr, domkirketårnet og nye Deichman som tydelige blikkfang under hele forestillingen, krever det litt å holde oss fokusert på akkurat det som skjer på scenen. Regissør Moum Aune har vært klok nok til å bruke omgivelsene ved å la enkelte av danserne se ut mot havet og byen når de ikke danser, og slik unngår hun også å skape en klaustrofobisk fortelling av en tid som for mange av oss nok kunne oppleves som nettopp ganske innestengt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Erik Berg

Men med denne forestillingen åpner ikke bare Operaen, men også verden, på nytt for oss. Slik kan det i alle fall føles, der vi titter opp på en høy, lys himmel og kjenner at på tross av de store omveltningene vi har opplevd denne våren, så er vi fortsatt ganske små som mennesker, her vi sitter med en god meters avstand mellom oss.

Forestillingens tittel spør «We are better now?» Som svar må jeg si at danse- og scenekunstnerne ved Nasjonalballetten i alle fall ikke er noe dårligere enn de har pleid å være, og at de innfrir alle de lengsler jeg må ha hatt i den tiden jeg ikke har kunnet gå ut og se scenekunst live. Og det sier vel sitt.