Kritiker: – Nå bruker forlagene advokater på romanmanus

Dette mener kritiker og førsteamanuensis i litteratur Frode Helmich Pedersen.

I den nye utgaven av magasinet Bokvennen Litterær Avis tar han opp norsk litteraturkritikks møte med virkelighetslitteraturen, og de etiske problemstillingene i 2000-tallets selvbiografiske litteratur fra forfattere som Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal og Vigdis Hjorth. Under overskriften «Biografi og kritikk» fastslår han:

«Norske kritikere (...) ble tatt på sengen da forfattere omkring 2000 begynte å skrive selvbiografisk og virkelighetsnært. Siden den gang har forholdene blitt snudd på hodet».

Les også: Vigdis og den virkelige litteraturen

En generasjon kritikere ble utdannet som litteraturvitere på 90-tallet innenfor den teoretiske skolen som skilte mellom liv og tekst, påpeker Pedersen.

– Dermed kunne forfattere på starten av 2000-tallet eksperimentere med å skrive stadig tettere på virkeligheten, uten å bli stilt til ansvar av litteraturkritikerne, som mente at teksten prinsipielt var løsrevet fra virkeligheten, sier Pedersen, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, og litteraturkritiker i Morgenbladet.

Kritikk av forfatteres liv

Etter debatten rundt Nicolai Frobenius’ roman «Teori og praksis» (2004), om oppvekst på Rykkinn, ble det vanskelig å opprettholde skillet mellom romantekst og virkelighet, mener Helmich Pedersen. «Og med Knausgårds Min kamp-serie (2009–11) var det få kritikere som gjorde noe forsøk på å holde biografien utenfor», skriver han.

– Før Knausgård leste vi ikke forfattere direkte selvbiografisk. Nå er den biografiske lesemåten blitt den nye normen, sier Helmich Pedersen.

– Det har ført til at kritikk av litteratur kan slå over i kritikk av forfatteres liv og livsførsel.

Arv og miljø

Han påpeker at «i debatten om Vigdis Hjorths Arv og miljø noen år senere» kunne den biografiske lesningen «potensielt kunne få strafferettslige implikasjoner. Forlagene begynte nå for alvor å innse at de måtte la jurister gå gjennom romanmanuskriptene før utgivelse og gi råd om hvordan forfattere og forlag skulle håndtere biografiske spekulasjoner i offentligheten» skriver Helmich Pedersen.

– Det er klare tegn på en etisk nervøsitet både blant forfattere, kritikere og forlag, også for sakprosautgivelser. Det er et sykdomstegn.

Les også: Saksøkes etter «Arv og miljø»-oppsetning

– Nå bruker forlagene advokater på romanmanus. Jeg har også hørt at advokater gir råd til forfattere om hva de skal si under lanseringsintervjuer – de må understreke at «dette er fiksjon», som jo selvsagt er juridisk lurt, sier Pedersen.

– Tomas Espedal gikk ut og sa at litteraturkritikken har slått over i moralisme. Først var jeg uenig. Nå tror jeg han har fått rett, sier Pedersen.

GERD ELIN STAVA SANDVE: Litteraturen bør ikke brukes til juridisk tvilsomme anklager

Frode Helmich Pedersen konstaterer at virkelighetslitteraturen nå har skapt «en innsnevring av romanens mulighetsrom: På en helt annen måte enn før er romanen nå blitt et minefelt for alle slags juridiske, moralske og politiske vurderinger og innsigelser».

– Forfatterne har seg selv å takke. De lagde seg først et frirom for å skrive tett på virkeligheten. Nå har det skapt en situasjon der fiksjon i seg selv blir problematisk, fordi man alltid leser den selvbiografisk, om hovedpersonen skulle ligne på forfatteren. Da begynner man å spekulere utover fiksjonen – er dette å gå for langt? Er dette utlevering? Det skaper problemer særlig for forfattere som Vigdis Hjorth og Tomas Espedal, som hele tiden har skrevet tett opp til sine egne liv, uten å skrive direkte selvbiografisk.

Fars død

Han har skrevet kronikken i forlengelsen av debatten rundt Cesilie Holcks roman «Til døds» og anmeldelsen i Aftenposten tidligere i år. «Forfatteren i lanseringsintervjuer hadde sagt at boken var basert på hennes egen fars død 13 år tidligere (..) Man kan ikke som forfatter fronte den selvbiografiske erfaringen i en rekke lanseringsintervjuer og samtidig forlange at folk skal lese boken uavhengig av forfatterens biografi» skriver Frode Helmich Pedersen i Bokvennen.

– Jeg syntes det var rart at en forlegger var så krass i tonen mot en kritiker som hadde lest boken selvbiografisk. Særlig fordi forfatteren hadde invitert til en selvbiografisk lesemåte, sier Pedersen.

Les også: Her er 2010-tallets beste bøker (+)

Aschehoug svarer: - Langt unna

Langt unna en virkelighet vi kjenner oss igjen i, svarer Aschehoug-sjef om advokat-påstander.

«Frode Helmich Pedersens artikkel i Bokvennen Litterær Avis er en fin oppsummering av utfordringene som ligger i spennet mellom det autonomiestetiske og det biografiske perspektivet i det litterære landskapet. Men vi kjenner oss ikke igjen i hans beskrivelse av nervøsitet i forlagene», svarer Nora Campbell, forlagssjef for skjønnlitteratur i Aschehoug, på e-post til Dagsavisen. .

Nora Campbell, forlagssjef for skjønnlitteratur, Aschehoug. Foto: Stine Friis Hals/Aschehoug

«Vi har lenge forholdt oss til de menneskelige og litteraturteoretiske aspektene ved at forfatteres bøker på forskjellige vis er skrevet i sammenheng med deres erfaringer, for ikke å snakke om avveiningene mellom ytringsfrihet og vern av privatlivets fred. Advokatbistand i forbindelse med lanseringsintervjuer er rimelig langt unna en virkelighet vi kjenner oss igjen i», fastslår Campbell.

Reagerte

Om debatten som oppsto rundt Cesilie Holcks bok «Til døds», utgitt i februar i år, kommenterer Campbell:

«Da vi i Aschehoug reagerte på Preben Jordals anmeldelse i Aftenposten av den ellers bejublede romanen til Cesilie Holck, var det fordi Jordal sluttet altfor raskt fra verk til forfatter ut fra noen enkeltstående uttalelser, og brukte disse til å felle en moralsk dom over forfatterens prosjekt».

«Det finnes fallgruver alle som jobber med litteratur må forsøke å unngå. Lanseringsjournalistikken fremhever ofte forfatterens personlige historier uten å tematisere at det i den litterære bearbeidelsen av biografisk stoff ligger valg og grep som gjør at det blir forenklende og misvisende å trekke entydige konklusjoner om sammenfall mellom liv og dikting».

«Men i den forbindelse har nettopp litteraturkritikere en særlig rolle å spille. Både forfattere og kritikere har til felles at de søker å se forbi den reduksjonistiske og tabloide verdensforståelsen vi så ofte ellers inviteres inn i».

«Helmich Pedersen skriver at det ofte er helt umulig for kritikeren å avgjøre hva som er fakta og hva som er fiksjon i ’disse romanene’. Men er det egentlig det som er oppgaven til en kritiker?» spør Nora Campbell.

«En kritiker bør selvsagt kunne gå inn i relevante kontekster for forståelsen av en roman, også forfatterens biografi eller offentlige rolle, men det bærer galt av sted om vi ender opp med en litteraturkritikk som ligner mest på en guidet tur til forfatternes privatliv», mener forlagssjefen.