5
Show
«Ja!»
Chat Noir
Med: Bjarte Hjelmeland
Regi: Lars Jacobsen
Av: Bjarte Hjelmeland, Hanne T. Asheim, Trond Hanssen, Jon Niklas Rønning og Pernille Sørensen
Bjarte Hjelmelands «Ja!» har gått sin seiersgang i Bergen i høst, og hadde nypremiere i Oslo fredag. Showet tåler godt turen over fjellet.
Bjarte Hjelmeland ser begeistret ut over publikum på ærverdige Chat Noir, og utbryter et hjertelig bergensk «ååå herrrrlighet» . Så synger han en velkomstsang, eller kanskje det er ei protestvise, til alle unntatt rasister, homofober, cruiseturister, influensere, og de fleste det kan være deilig å hate innimellom. «Ja!» er den enkle tittelen på den nye forestillingen. Ordet som er så fint å si for alle som nødig vil være nei-mennesker, men som kan få tunge konsekvenser når svaret ikke er gjennomtenkt nok.
Et av innslagene i «Ja!» er en sang om noen av de skikkelsene Bjarte Hjelmeland har spilt på scenen: Peer Gynt, Macbeth, Jeppe på Bjerget og bakermester Harepus. En allsidig mann, med andre ord. Han dukker opp på teater, film og TV rett som det er, han var i «Nytt på nytt» umiddelbart etter denne nypremieren, men soloshowene hans kommer bare med ganske gode mellomrom. Dette er det tredje i rekken, etter «Gu’ kor gøy» (2013) og «I lånte fjær» (2016), den siste belønnet med Komiprisen.
Helt alene på scenen er han ikke. Han har med seg Tove Kragset på tangenter og Bjarte Aasmul på gitar, gode støttespillere siden Hjelmeland liker å vise seg fram som sanger, og igjen antyder at han kunne kommet langt bare med musikken. Men her er mye mer.
Bjarte Hjelmeland liker godt å kle seg ut. Spesielt i kvinneklær. På 30 sekunder, rett foran øynene våre, blir han en troverdig Lilli Bendriss, hun fra «Åndenes makt» på TV. Kanskje en opplagt skikkelse å parodiere, men det gjøres med en slags medfølelse som er lett å like, og enda lettere å le seg skakk av. Senere viser han at han også mestrer rollen som machomann, som en Lothepus, fjordens cowboy, som banner, steiker, røyker og drikker seg gjennom sine tilmålte fem minutter. Igjen, et lett offer for etterligninger, men framstilt med det lille ekstra som gjør at salen likevel gir seg over. Litt mindre vellykket er figuren Dromedaren, som kan forveksles med bergensrapperen som kaller seg Kamelen. Her forsvinner teksten i bassdrønnet, og vi mistenker at de færreste egentlig vet hvem Hjelmeland forsøker å være.
Showet er en blanding av disse parodiene, velskrevne sanger, og gode, poengterte fortellinger. Et sentralt nummer (hø, hø) om gå på homobar blir godt fordi Hjelmeland har egne erfaringer å dele. Det er «YMCA» på anlegget, og forskjellige arketyper i full utfoldelse. Med mange andre komikere kunne dette blitt pinlig platt, men her er det gjort med varme og forståelse. Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Hjelmeland konkluderer med å spørre «é det rart eg é glad i dette miljøet».
Et høydepunkt på kvelden er ikke komisk i det hele tatt. Innslaget «Tramp og trall» er oppkalt etter et album med Johannes Kleppevik (1947 - 2001), kjent i sin tid som kystens trubadur, og er en genuin, følsom hyllest til et barndoms forbilde, like stor som Abba og Kiss på Sotra på 70-tallet. Dette brukes også som bakteppe for en rørende fortelling om en tidlig forelskelse, i en ung sjømann som midlertidig hadde gått i land. Et vestlandsk opptrinn, kanskje, men det er mange av oss i hovedstaden, og igjen blir vi minnet om at det lokale kan fungere utmerket både på et nasjonalt og globalt mennesklig plan. Kanskje Johannes Kleppevik burde vært verdensberømt.
Mot slutten får vi et gjensyn med den gamle damen Borghild, som har levd litt på kanten av etaberte normer, og som på sine enda eldre dager har oppdaget at hun egentlig alltid har villet være en mann. Altså kler Hjelmeland seg ut som en kvinne som går i manneklær, og leker med kjønnsrollene på en så fornøyelig måte at vi knapt hadde trodd det, om vi ikke hadde sett det.
Helt til slutt kommer Bjarte Hjelmeland tilbake til utgangspunktet, det lille ordet «ja» i avslutningssangen, «et ord som betyr like mye som terningkast 5». Det er et i overkant freidig frieri til en kritiker, men okei, da. Ja!
