Av Gunnar Rehlin
De siste årene har TV-serier og podkaster som utforsker virkelige drapssaker stått i kø. Det kan virke som om trenden nå blander seg inn i fiksjonen. Mange krimforfattere avslører at virkelige hendelser gir inspirasjon, og sist ut er svenske Camilla Grebe som slipper «Skyggejegeren» i Norge i januar.
– Utrolig berørt
Hun forteller hva boken «Jeg blir borte i mørket» gjorde for skrivingen hennes.
– Jeg ble utrolig berørt av den fortellingen, om hvordan jakten på en seriemorder fortsatte opp igjennom årene, og hvordan nye generasjoner med politifolk tok over, sier hun.
I true crime-boken «Jeg blir borte i mørket» (utgitt her hjemme av Forlaget Press) beskriver Michelle McNamara jakten på Golden State Killer: En morder og voldtektsmann som fra 1976–1986 spredte skrekk og gru i California.
Boken lå 40 uker på bestselgerlistene i USA og ble altså første støtet til Grebes nye.
– Jeg tenkte at det ville være spennende å skrive fram noe som utspiller seg over lang tid–med tre kvinnelige politibetjenter som fortellere.
Nominert til pris
Resultatet ble «Skyggejegeren», en krimroman som er en av de fem bøkene som Svenska Deckarakademin har nominert til årets beste svenske krimroman.
Handlingen utspiller seg fra 1944 og fram til i dag. Kvinner drepes på en svært brutal måte, men er det virkelig mulig at det er den samme mannen som drepte i 1944 som er på ferde igjen – 75 år senere?
Vi får følge tre kvinnelige politibetjenter som på hver sin måte blir involvert i drapsjakten opp gjennom årene.
Grebe er ikke uten videre glad i seriemordere i krimlitteraturen, hun synes det fort kan gå litt inflasjon i dem.
– Å skildre eksempelvis kvinner som blir utsatt for seksualisert vold, det er bare ok dersom man problematiserer det. Boken er brutal ja, men den inneholder ikke noen grafiske voldsskildringer. Man finner ofrene, leserne trenger ikke være med når de blir drept, sier hun.
Gjorde mye research
Foran skrivingen gjorde Grebe mye research. Hun leste bøker og avhandlinger og tilbrakte mye tid på bibliotek der hun fant fram til gamle avisartikler om kvinnelige politibetjenter.
– Det var to slags tilnærminger. Det kunne enten handle om at «dette fungerer ikke», eller så var det saker som «Örebros søteste politi»–og «se så korte kjoler de har». Jeg ble sjokkert, medgir Grebe–som også tok kontakt med tre kvinnelige politibetjenter fra ulike generasjoner.
– Jeg snakket med dem om jobben deres og fikk mange kuriøse detaljer. De har også fått lese manuset og komme med tilbakemeldinger.
For Camilla Grebe tar det ett år å skrive en bok. «Skyggejegeren» er den fjerde i det som kan sies å være en serie. Det kan fort bli en fortsettelse, men det vet hun ikke helt akkurat nå. Serien kan godt ta slutt her.
– Dersom det er den siste, så fungerer den som det. Nå går jeg en litt angstfylt periode i møte, når jeg nå skal tenke ut hva neste bok skal handle om. (NTB/TT)
