Mysteriet med den hemmelighetsfulle tegningen

KUNST

«Human Touch: Tegnetriennalen»

Kunstnernes hus og Tegnerforbundet, Oslo, 9/11 – 19/1 2020

Jeg var ganske forvirret. Da jeg hadde tatt tre runder i overlyssalene på Kunstnernes hus hadde jeg fortsatt ikke funnet William Kentridge sin tegning «Firewalker». Kurator Helga-Marie Nordby har kunnet invitere kunstnere hun har spesiell kjærlighet for, og utover i den hendige guiden kommer de på rekke og rad: Ana Mendieta, Bendik Riis, Käthe Kollwitz og Louise Bourgeoise. Og altså sørafrikaneren Kentridge. Han er en sann tegningens mester, så da jeg etter andre runde tittet i guiden og oppdaget at han var med, satte jeg alt inn på å finne tegningen.

Den fant jeg ikke, ganske enkelt fordi den ikke hang på veggen. Der, altså på veggene og på gulvet, fant jeg imidlertid veldig mye fint. Og noe som ikke var like spennende. Det er jo slik med store kollektivutstillinger at de gjerne vil by på noe for enhver smak, og da vil det nødvendigvis være ting som ikke appellerer til alle. Derfor ble jeg ikke overrasket da min første tanke, da jeg kom inn i den høyre overlyssalen, var at dette var veldig svart-hvitt. Og det er ikke det minste rart, gitt at det å tegne er nesten like grunnleggende som det å lage lyd. Tegnekunstens grunnøvelse er å tegne svarte streker på et papir. Og rett innenfor døren forteller to videoer ganske utførlig om tegnekunstens krav til konsentrasjon, lavt tempo og kontemplasjon. Ane Hjort Guttus videoportrett av kunstnerkollega Ina Åsheim og Per Manings video av Jan Groth gir ikke ved dørene. Men de viser noe vesentlig ved det å tegne og nærmer seg essensen av det tegning er, som den direkte og korteste forbindelsen mellom hjernen og det fysiske resultatet.

Les også: Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bruke ordet 'stygt' om det nye Kistefos-museet

Det tok heldigvis ikke lang tid før det svart-hvite inntrykket ble skjøvet til side. Det er nok av farger i denne utstillingen. Pluss fart og kraft. Se bare på Liv Dessens kraftfulle tegninger i stort format. Hun er født i 1935 og viser at alder ikke er noe hinder for å gi uttrykk for dynamikk og bevegelse. En annen som bruker farger aktivt er Guttorm Guttormsgaard, som nylig døde i en alder av 81. Hans selvportretter og andre øvelser som han tegnet hver kveld viser en morsom, levende og nådeløst selvutleverende tegner.

Tegnetriennalen byr på mange sterke arbeider. Guttorm Guttormsgaard (foran), Bente Stokke (til venstre) og Ida Madsen Føllings søyle markerer seg i Kunstnernes Hus. Foto: Kunstnernes Hus

Noen får virkelig brette seg ut i stort format. Ann Iren Buans endestykke i den venstre overlyssalen overskrider sin begrensning, mens Ida Madsen Føllings «Restless Column» strekker seg fra gulv til tak. Begge har et aktivt forhold til fargene, men der Buan lager vakre nyanser i lyse toner, består Føllings arbeid av fargesterke, abstrakte komposisjoner. Plasseringen kunne vært bedre. Søylen tar for stor plass der den er plassert. En tredje som får god plass er Per Inge Bjørlo. Han viser en installasjon og flere tegninger med menneskets sårbarhet som tema. Det er vondt å se på, samtidig som de inviterer inn med en sterk og ekspressiv strek. Han viser også at tegning ikke er begrenset til papir. Han tegner på og med materialer som gir de uttrykkssterke arbeidene en ekstra dimensjon.

Les også: Avduket rosa skulptur i vernet landskap

Å arbeide i serier er en velkjent og effektiv teknikk når de små nyansene teller. Både Eirik Arthur Bleikisaune, Peder K. Bugge, Elisabeth Mathisen, Gunnveig Nerol, Per Teljer og Vera Wyller viser bilder på rekke på rad. Kvinnene kommer best ut av det. Mathisen fordi hennes koldnålstrykk er akkurat så stramt utflytende og varierte at de skaper en vibrerende helhet. Nerol fordi hennes fargerike tegninger utforsker et mentalt landskap som forholder seg til verden utenfor. Og Wyller fordi hun har satt sine minutiøst detaljerte og konsentrerte «pirke»-tegninger inn i rammer som gir det visuelle uttrykket et løft.

Filippa Barkman er antakelig den som leverer en tegning som ligger tettest opp til en allmenn forventning om hva tegning skal være. Det skyldes den realistiske gjengivelsen av motivet, to nakne kropper som ligger oppå hverandre. Men det ligger en overraskelse i tegningens monumentale karakter, og i presentasjonen av innholdet. Den sårbarheten og tette kontakten som ligger i denne tegningen får et helt annet uttrykk i Ingeborg Annie Lindahls todelte arbeid. På en svart marmorplate har hun risset inn et portrett av en kvinne og et spedbarn. Den tette kontakten er forgjengelig, men minnet om den kan festes til evigheten. Et tredje uttrykk for det samme finner vi i Nina Heums store hjørneinstallasjon, der hun bruker barndomshjemmet som ramme og objekt for å komme gjennom en sorgprosess.

Liv Dessens kraftfulle kaos møter sin motsats i Bente Stokkes store, svarte tegninger. De bygger på en insisterende utforskning av kroppens yteevne. Det er så man kan se at de kraftfulle strekene er skapt med stor intensitet. De minner om sideutstillingen i Tegnerforbundet. Der viser Marthe Ramm Fortun og Andrea Galliazzo prosjektet «Leda og svanen». Leda er deres datter, og prosjektet består av tegninger hun laget da hun var to-tre år. I en konstruksjon der du må krype inn i en boks for å se alt, oppdager du at også hun har gjort som Bente Stokke, og brukt tegningen til å utforske kroppens begrensninger. I barneskribleriene finner du også sirkler som er så stor som kroppen hennes rakk den gangen.

Så det er kanskje i de to aldersmessige ytterpunktene at tegningens mulighet finnes best uttrykt? Både som en fysisk mulighet, og som en mental utfordring.

Og i det fant jeg også Kentridge sin tegning: Da jeg gikk ned trappen snudde jeg meg like før jeg gikk ut. Og da stemte det: Trappen var blitt en tegning, og hans «Firewalker» sto klart foran meg. På markedene i Sør-Afrika er kullbærerne nederst i hierarkiet. I Kunstnernes Hus er hun hele meningen.