«Alice i Vidunderland»: En sprikende vill drøm

4

TEATER

«Alice i Vidunderland»

Av Mads Bones og Kyrre Havdal (fritt etter Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland»)

Regi: Mads Bones

Musikalsk ansvarlig: Kyrre Havdal

Med Kjersti Tveterås, Herman Bernhoft, Henrik Rafaelsen, Anneke von der Lippe, Gisken Armand, Marika Enstad, Hallvard Holmen, m.fl.

Nationaltheatret

Som tittelen mer enn antyder, «Alice i Vidunderland» er i aller høyeste grad «fritt etter» Lewis Carrolls opprinnelige barnebok fra 1865, som i seg selv er så spinnvill og hallusinerende bakvendt at den har vært gjenstand for de underligste tolkninger opp gjennom årene. Når Trøndelags velkjente dekonstruksjonsduo Mads Bones og Kyrre Havdal gyver løs på denne fortellingen vet vi i det minste at de ikke vil gjøre noe for å dempe galskapen. Med alt fra «Tordenskjold – alle tiders trønder» til braksuksessen «Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen» og spelparodien «Slaget på Testikkelstad», har de skapt sin egen sjanger i spennet mellom folkelig musikal og berørende komedieteater i episk skala. Når det kommer til Alice-oppsetningen på Nationaltheatret er det absolutt mye vidunderlig, som nydelig bruk av video og lys, hvor Carrolls idémylder, som flamingoene, med ett smyger seg over scenen for så bli borte på et blunk. I andre sekvenser blir det lagt i overkant mye trykk på «dunder».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Øyvind Eide

Les også: Verk med nyanser av Lynch

Som overdådig teaterlek er «Alice i Vidunderland» spent til bristepunktet av passasjer fylt opp med skikkelser som stråler i møtet med sitt publikum og et teknisk løft som tar hele teatrets visuelle effektmakeri i bruk. Dumdum Boys-linja «lever i en drøm, en temmelig vill en» er aldri langt unna når den store og speilbelagte scenografien med veggmalerier og fargespill beveger seg rundt som en kortstokk i fritt fall. Den er en imponerende mønstring av vilje til å skape illusjoner. Men drømmene Alice beveger seg gjennom har også såre undertoner som i stor grad forsvinner i effekter og ordspill som kyles i hytt og vær. Denne versjonen av «Alice i Eventyrland» har en annen klangbunn enn den opprinnelige. Nå handler det om sorg og et barns underbevisste og kanskje også ensomme modningsprosess i det store savnet som Alice føler etter moren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Øyvind Eide

Les også: «The Sound of Music»: Lyden av ny publikumssuksess

Alice (Kjersti Tveterås) sitter i sitt eget konfirmasjonsselskap og kjeder seg gjennom sanger og taler. Kleint og sårt er det også når faren (Henrik Rafaelsen), som er psykolog, for første gang viser video av henne som barn kvelden før moren døde, da de sitter på sykehuset og skaper eventyr. Akkurat idet selskapet griper den rosa sangen som blant annet handler om å få mensen, dukker Den hvite kaninen (Herman Bernhoft) opp, en tidsstresset og myk skikkelse som mest av alt ser ut som en krysning mellom Liberace og en kremhvit Buick Coupe 1956. Alice følger han ned til Vidunderland, et eventyrrike løst knyttet sammen av Alice selv og tråder og skikkelser fra Carrolls univers, bevoktet av kortstokksoldatene til Hjerterdronningen (Anneke von der Lippe), som har mistet hodet sitt og setter underverdenen på, ja nettopp hodet for å finne det igjen.

De ulogiske og uskrevne reglene i Vidunderland lærer Alice i møtet med Filurkatten, og snart danner de sammen med Den hvite kaninen en skjør fraksjon for å finne dronningens hode før Alice selv mister sitt. Vidunderland er slett ikke bare vidunderlig, og Hjerterdronningens tyranniske trang til å kutte hodet av folk hun ikke liker er ett av elementene som har overlevd fra Carrolls hånd i denne teaterversjonen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Øyvind Eide

Les også: Kampen for tilværelsen

Bones og Havdal har trolig eltet videre på oppsetningen i Frognerparken i 2017, da de som et ledd i det tradisjonelle sommerteatret til 2.-klassen på Teaterhøgskolen bisto med «Alice i Eventyrland». Den gang fant de sin versjon «oppe på et roteloft, i en kasse full av minner». Som minner flest framstår «Alice i Vidunderland» som uforutsigbar og fragmentert, men frodigheten til tross finner ikke forestillingen helt den flyten den burde hatt. Noe av det skyldes en litt for oppstyltet og episodisk handling, og noe skyldes sangnumrene som ikke har den naturligheten i overgangene som kunne gitt en bedre progresjon. Sangnumrene blir dessuten litt for anonyme i ord og melodi til at de blir særlig annet enn transportetapper. Mens andre sekvenser er overdådige, er det som om sangene holdes for mye tilbake til at de blir en naturlig framskutt del av forestillingen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Øyvind Eide

Les også: Anmeldelse: Nattsvart blikk på «Narvik»

Bones og Havdal fornekter seg imidlertid ikke når det kommer til ordspill og poenger. Du skal være et temmelig fremmelig barn for å oppfatte dobbeltbunnene og enkelte ord og uttrykk. Som familieforestilling vil den åpenbart ha barna i sin hule hånd gjennom galskapen, som når Marika Enstad og Henrik Horge bokstavelig talt spiller kortene fullt ut, men her er også ting som utelukkende går hjem hos de voksne, replikker og ordspill som har en viss aldersgrense. La det også være sagt at forestillingen kanskje ikke er for de aller minste. Anbefalt aldersgrense er satt til seks år, men langt større barn kan bli skremt av Hjerterdronningens tilløp til «motorsagmassakre» når hoder skal kappes. Og her kommer Gjermund Andresens scenografi og Christina Lowerys kostymer inn som forestillingens mest slående elementer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Øyvind Eide

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Kostymene er farge- og formkreasjoner av nærmest ubeskrivelig art, fra stram «haute couture»-eleganse hos Hjerterdronningen til en detaljeksplosjon av finesse hos døgnfluene, kålormen/sommerfuglen og ikke minst det surrealistiske teselskapet hos Hattergalen (Henrik Rafaelsen) som både skal være og blir forestillingens høydepunkt, og hvor transskikkelsen Harry Harefrøken (Hallvard Holmen) og Musa (Gisken Armand) som skal finne stemmen sin stjeler showet. Armand og Holmen står dessuten for et annet høydepunkt i scenen med de døende døgnfluene som fanger nettopp den sårheten som glipper i andre deler av forestillingen. Kjersti Tveterås spiller Alice med undring og tannregulering, og er særlig god i scenene med Filurkatten, der Henriette Marø gjør en herlig tullete dyrisk parodi, lik kyllingen i «Ulven», men ikke uten å knytte et sterkt bånd til sin nye «eier». Når Bones og Havdal får hode og hale på historien til slutt fanger de gjennom disse skikkelsene magien i erkjennelsen av at nytt liv kan oppstå i ruinene av det gamle bare man er villig til å åpne opp og fange det.

Les også: Fascinerende og nyskapende «Kristin Lavransdatter»