Scene

«The Sound of Music»: Lyden av ny publikumssuksess

Det lyse og fargeglade regjerer over det mørke i Folketeaterets energifylte og vokalsterke oppsetning av «The Sound of Music».

5

MUSIKAL

«The Sound of Music»

Av Rodgers og Hammerstein, Lindsay og Crouse

Oversatt av Lars Jacobsen

Regi: Lars Jacobsen

Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen

Scenografi: Petr Hlou

Kostymesjef: Sally Turner

Kapellmester: Bendik Eide

Med: Lena Kristin Ellingsen, Håvard Bakke, Solveig Kringlebotn, Siren Jørgensen, Ingar Helge Gimle, Ulrikke Brandstorp, Lars Henrik Aarnes, Marianne Krogness, Nils Vogt

Folketeataret

Folketeateret har siden sin oppstart som musikalscene høstet mye ros fra både kritikere og publikum for sine oppsetninger av en rekke kjente musikaler. Gjennom sterke kunstneriske team, samt en flittig bruk av kjente navn på scenen, og da ikke nødvendigvis musikalartister, har de flere sesonger på rad skapt forestillinger som har gått for fulle hus og krevd ekstraforestillinger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

At de nå gir seg i kast med enda et av musikalverdenens mest elskede stykker, Rodgers og Hammersteins «The Sound of Music» fra 1959, med kjente navn på plakaten som Lena Kristin Ellingsen og Håvard Bakke (som Maria og kaptein von Trapp), Marianne Krogness og Nils Vogt, pluss Ulrikke Brandstorp som mange nok husker fra «Stjernekamp», er det nok en gang duket for en forestilling som kan trekke et stort publikum. Og det er jeg ikke i tvil om at den gjør.

Folketeatrets «The Sound of Music» er en såkalt non-replika-versjon, der de forholder seg til Lindsay og Crouses opprinnelige manus, men står friere i utformingen av kostymer og scenografi. Manus er glimrende oversatt av Lars Jacobsen, og de mange velkjente sangene har beholdt både sitt innhold, sine nyanser og sin poesi. Selv om jeg har hørt sangene tusen ganger før, er det som om jeg hører dem på nytt i denne oversettelsen.

Forestillingen bæres hele veien av et samlet sterkt ensemble, der Ellingsens Maria er et friskt og energisk senter for handlingen. Håvard Bakke har muligens tatt oppgaven som fantasiløs og streng kaptein litt for alvorlig – hans von Trapp mangler karisma og blir forestillingens mest usynlige figur. Det øvrige ensemblet og barna imponerer både med skuespillferdigheter og særlig med sine vokale prestasjoner.

Les også: 12 gode råd, ett godt show fra Atle Antonsen og Bård Tufte Johansen

Det er ikke til å komme fra at man rives med og gåsehuden blir påtagelig når sanger som «Det beste jeg vet», «Do-re-mi» og «Geitegjeter» runger ut i salen. Forestillingens første akt, som rommer alle disse sangene, blir da også forestillingens absolutte høydepunkt. Dette er stykkets lyseste akt, og med scenografien og kostymenes gjennomgående sukkertøy- og pastellfarger som mer enn én gang fører tankene over på vår tids mange Disney-musikaler, bygges det hele tiden opp under det glade og ubekymrede i denne oppsetningen. Men dette er jo også en fortelling om Anschluss, Tysklands annektering av Østerrike i første del av andre verdenskrig, og en familie som må rømme fra det gledesfylte livet de har levd. At det sceniske uttrykket ikke underbygger stemningsskiftet i andre akt, gjør at vi mister en del medfølelse med og innlevelse i karakterene på scenen. For mens fortellingen går inn i sitt dypeste alvor og karakterene er ment å oppleve noe risikofylt, er det som om denne oppsetningen bare fortsetter å synge på de muntreste tonene. Ikke engang et enkelt lysskift eller to indikerer at nazistenes inntog er en mørk trussel som påvirker huset von Trapp.

Det er åpenbart at man har ønsket å spille på gjenkjennelse i denne oppsetningen av «The Sound of Music», som jo mange kjenner fra den legendariske filmen fra 1965. Den lyse luggen under Lena Kristin Ellingsens nonnehette kunne like gjerne vært Julie Andrews’, og første gang Håvard Bakke entrer scenen, er hans påkledning ganske lik Christopher Plummers. Friheten som ligger i det å sette opp en non-replikaversjon er brukt til å skape et ganske konvensjonelt uttrykk, og det er også det man ser i andre nylige oppsetninger av denne musikalen, både på

Broadway, West End og i vårt naboland Sverige. Men på Folketeateret vil de jo trekke et stort publikum, og i så henseende trekker de i de rette snorene ved å spille på det gjenkjennelige.

Så vil du gå i teatret for å ha en energifylt, fornøyelig og pastell-glad kveld med en rekke kjente sanger å nynne på på vei hjem, er dette absolutt riktig forestilling å få med seg denne høsten.

Mer fra Dagsavisen