10 strake VM-gull, 3 OL-gull, 11 ekstravagante spillefilmer og egne isshow. Sonja Henie er tidenes største kunstløper. Isdronningen. I 1936, da hun hadde vunnet det hun kunne av gull i internasjonale konkurranser, bestemte hun seg for å dra til Hollywood og bli filmstjerne. Hennes første film, «One in A million» toppet Box Office samme år, og slik fortsatte det i mange år framover.
Nye filmer, halsbrekkende koreografier, spektakulære skøyteshow, endeløse fester, alltid omringet av kjærester, beundrere, venner og familie. En endeløs opptur. Men så skjedde det uunngåelige. Sonja ble eldre. Var ikke så søt lenger. Der begynner filmen «Sonja», et solid stykke «eyecandy» som har premiere første juledag.
– Hun var en kvinne langt forut for sin tid, en tidvis uredd businessdame og stort sportsikon, som durte fram på en veldig unorsk måte, sier regissør Anne Sewitsky.
En gavepakke
At en kvinne sto på med så mye selvtillit og pågangsmot var helt nytt i Hollywood på Henies tid.
– Det er ganske uvanlig også i dag. En kvinne som tar den plassen, byr på utfordringer. Spesielt da hun var på toppen av karrieren og det begynte å rakne fordi hun ble eldre og ikke hadde samme suksess som tidligere, ble trykket på det å passe inn i det tradisjonelle kvinnesynet enda større for Sonja, sier Anne Sewitsky.
Selv hadde hun ikke større kjennskap til Sonja Henies livshistorie enn de fleste før hun begynte arbeidet med filmen.
– Men jeg leste flere bøker, og etter hvert åpnet det seg en gavepakke av en historie om en utypisk kvinneskikkelse.
Superstjerne
Sonja Henie vokste opp på Oslo vest. Familien drev pelsforretning på Frogner og Sonja tok sine første skøyteskritt på Frogner stadion, sammen med broren Leif. Sportskarrieren begynte med De olympiske leker i Chamonix i 1924. Sonja som bare var 11 år gammel falt og kom på sisteplass. Det ble første og siste nederlag for den dyktige jenta med den overivrige pappaen som presset datteren til å prestere på isen.
Pappa Henie skjønte tidlig at datteren hadde talent og snart forsto både han og Sonja selv at hun hadde det som skulle til for å nå helt til topps og blir den dominerende personligheten i internasjonalt kunstløp.
I Bodil Stenseths bok «Kvinne på is» kan vi lese om en familie som satset alt på datterens sportskarriere. Alt dreide seg om Sonja, alle andre, inkludert storebror Leif måtte nøye seg med å leve i skyggen av den talentfulle jenta.
Kroppslig frihet
Antrekkene skilte henne fra mengden. Moren sydde skøytedrakter til henne, betraktelig mer kroppsnært og lettkledd enn det som var vanlig på den tida. Det skapte selvsagt furore og oppstyr.
Noen var sjokkerte og mente det var uanstendig. Ikke bare bidro de nette skøytedraktene til å gjøre hennes opptredener mer spektakulære å se på enn konkurrentenes. De var også årsak til at Sonja Henie kunne utfolde seg fysisk langt friere enn de andre, og dermed også utføre øvelser på isen som fram til da hadde vært uhørt for kvinnelige utøvere.
I 1927 begynte den utrolige rekken av internasjonale seirer for Sonja. Det ble seks europamesterskap 1931–36, 10 verdensmesterskap fra 1927 til 1936 og i tillegg til dette de olympiske seirene i St. Moritz 1928, Lake Placid 1932 og Garmisch-Partenkirchen 1936. I løpet av disse årene ble Sonja Henie den direkte årsaken til at kunstløp ble en verdensidrett. Hun møtte konger og presidenter og hilste like begeistret på alle de mektige beundrerne. En hilsen skulle bli stående som en flekk på rullebladet resten av livet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Harepus og Hitler
Et gammelt filmklipp fra den berømte propaganda-olympiaden i Garmisch-Partenkirchen i 1936 viser Sonja iført hvit drakt som skøyter opp foran tribunen til føreren. Fra tribunen roper en fan: «Harepus!» – Sonjas tyske kjælenavn. Sonja hever armen og hilser Hitler med et fast «heil». Etter løpet – hennes historiske 3. OL-gull, gjør hun nazihilsen igjen. Under medaljeseremonien lar hun, i likhet med de andre utøverne være å heve armen. Filmavisen med Sonjas hilsen og bildene fra privatbesøket hennes hos rikskansleren kom imidlertid til å forfølge henne resten av livet.
Det er umulig å si hvor politisk engasjert og opplyst Sonja Henie var. Dette var flere år før Holocaust, men mange var klar over at det foregikk ting i Tyskland som ikke var bra. Ifølge Bodil Christine Erichsens bok «Norske kvinners liv og kamp», nektet for eksempel en av Henies samtidige norske OL-deltakere, Laila Schou Nilsen, å gjøre hitlerhilsen.
Les portrett: Klasserampen Gudmund Hernes
Fra sportsikon til diva
Etter olympiaden i 1936 hadde Sonja Henie vunnet det som var mulig å vinne, og amerikanerne fristet med egne isshow. Lite kunne passet Sonja Henie bedre. Med sitt store smil, ukuelige selvtillit, mot og nese for god business var hun nesten mer amerikansk enn amerikanerne, og i starten opplevdes det friskt og sjarmerende. Hun laget egne isshow, spilte inn filmer med noen av datidens aller største stjerner og holdt digre fester for fiffen i filmbyen. Ifølge Stenseth gjorde hun talentet sitt, forretningssansen, det vakre blonde utseendet og den lille skikkelsen til et millionforetak. Da USA var mettet, foreslo Sonja at de skulle turnere videre i Europa.
– Jeg kan bare ringe Goebbels, sier hun i filmen, og selv hennes amerikanske agent ramler nesten av stolen når hun friskt og freidig også forteller at familien hennes hadde spist middag med Hitler. Dette var uhørt å snakke om. I Norge har denne nazileflingen alltid kastet en skygge over Henies historie. Men, er det rettferdig å si at Henie sympatiserte med nazistene?
– Jeg tror ikke hun personlig var spesielt nazivennlig. Men hun var en opportunist, en som gikk etter makten og de som kunne gagne henne og hennes prosjekter, sier Sewitsky.
– I 1936 var det også mange andre som gjorde nazihilsen, som om det var en vanlig salutt til vertslandet. Men for Sonjas del satt det nok en demper at hennes storhetstid som hollywoodstjerne var under krigen, og i tillegg gjorde uklarhetene rundt henne holdninger nok at hun hadde et litt sårt forhold til Norge.
Les også: Norges største stjerne feirer 100
Standhaftig
Sonja Henies skøytekarriere endte med fadese i Rio. Hun hadde brutt med sin amerikanske agent som mente hun var for gammel til å spille hovedrollen i egne isshow. Sonja insisterte å gå videre alene, og tenkte Brasil kunne være et bra sted siden alle de tyske krigsforbryterne hadde dratt dit. «For tyskerne, de elsker meg jo» var hennes argument. Showet ble en fiasko og et tragisk punktum for hennes karriere på isen.
Familielivet var også en tragedie. Sonja endte med å gjøre broren Leif arveløs, som hun etter eget sigende mente «hadde gitt han alt han eide» likevel. I biografien «Min søster Sonja Henie. I sin egen skygge» ga han innblikk i hvordan det var å leve i skyggen av et stort ikon. Boka framstiller Henie som en grisk, grådig og usympatisk periodedranker med voldelig temperament.
Irske Valene Kane, kjent fra «Star Wars»-filmen «Rogue One» og BBC-serien «The Fall», spiller Henies personlige assistent i filmen. Hun tror et liv i rampelyset ikke var spesielt enkelt heller i Henies storhetstid.
– Jeg tenker at Sonja Henie var heldig som levde i en tid før sosiale medier. Tenk bare hvordan Instagram-kontoene til hennes nærmeste venner og medarbeidere hadde flommet over av bilder og avsløringer om hun hadde levd i dag, sier Kane.
Å eldes med stil var ikke noe for Sonja Henie. Hun sto på til siste slutt, ga seg aldri.
– Det er noe trist med det, og samtidig er dette en av hennes styrker. Hun hadde en utholdenhet av en annen verden. og skulle alltid gjøre noe som var bedre enn alle andre. Toppe seg selv. Og hun fant alltid på nye prosjekter. Noe hun gjorde helt til slutt da hun satset på noe helt annet, nemlig å satse på å bli en stor kunstsamler, sier Anne Sewitsky.
Sonja Henie giftet seg i 1956 med Niels Onstad. 12. oktober 1969 døde hun på flyet fra Paris. Hun skulle hjem.
