Hva er en samling?

KUNST

«Turn and Face the Strange – 50 års levende kunst»

Jubileumsutstilling Henie Onstad Kunstsenter 50 år

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum. Til 24/8 2019

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Det er ganske absurd å tenke på, men da Henie Onstad Kunstsenter åpnet for 50 år, én uke og én dag siden bestod samlingen av 239 kunstverk. For to privatpersoner er det veldig mye. For to kunstsamlere er det en grei størrelse. Men for et museum er det lite. Veldig lite. Men det er verdt å merke seg at ekteparet Sonja Henie og Niels Onstad hadde doblet samlingen siden de bestemte seg for å bygge kunstsenteret i 1961. Og det viktigste de ga samfunnet var det flotte bygget (arkitekter Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsen) og ikke minst midlene til en offensiv og aktiv drift.

I dag teller samlingen mer enn 4.000 verk, og den vokser stadig. Like fullt er samlingen noe de færreste vil nevne hvis de blir spurt om hva de forbinder med Henie Onstad. Det er de epokegjørende utstillingene, konsertene, happeningene og danseforestillingene som har gjort Høvikodden til det det er. Kjært barn har mange navn, og samlingen er bare ett av dem.

Så hva gjør man? Jo, på selve bursdagen for en uke siden åpnet de døren til den 50 kvadratmeter store installasjonen «Hymn of Life» av Yayoi Kusama (født 1929), som var med i utstillingen som ble en stor publikumssuksess i 2016. Samtidig åpnet de samlingsutstillingen «Turn and Face the Strange – 50 års levende kunst» i Sal Haaken. Det er en kompakt presentasjon av en brøkdel av samlingen. Hovedvekten ligger på stifternes samling fra 1968, med et passende utvalg velvalgte verk (morsom språklig linje, der ja…) som viser kjernen, bredden og utviklingen i samlingen frem til i dag.

Saken fortsetter under bildet.

Sonja Henie og Niels Onstad var spesielt opptatt av etterkrigstidens europeiske kunst. Fernand Légers «Les constructeurs» (1950) er ett av hovedverkene i samlingen. Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter

I en så kompakt utstilling er det selvfølgelig en del som savnes, for eksempel fotografi. Men det morsomme er at utstillingen er blitt overraskende bra med en inviterende og intim montering. Publikum kommer tett på verkene, og kurator Caroline Ugelstad har komponert utstillingen med fin sans for overraskende sammenhenger. For eksempel at et Picasso-portrett henger ved siden av et bra utvalg Cobra-kunst, inkludert en flott billedvev av Asger Jorn. Eller at Jakob Weidemann er representert i et rom som viser «Parisskolen», som han sees som en norsk arvtager etter. Hans maleri står seg bra i sammenhengen.

Kurator har tatt utgangspunkt i Sonja Henies film «My Lucky Star» fra 1938, som fremstår som en fortolkning av «Alice i eventyrland». Ved inngangen til utstillingen vises et ti minutters klipp fra filmen, hele herligheten ligger ute på nettet. Først ledes publikum inn til et bilde fra stuen hjemme hos ekteparet, før vi bringes fra den private sfæren ned i kunstsenterets nyeste påbygg. Skiftet fra privat til offentlig brukes til å sette publikum i den samme situasjonen som Alice i eventyret, en opplevelse av absurditet og opphevelse av naturlover. Sitater fra fortellingen brukes som innledning til hver avdeling. Sammen med utstillingsarkitektene Andrea Pinochet og Espen Vatn har kurator gitt monteringen en kaotisk form som gir publikum noe av den samme opplevelsen som Alice gjennomgår i fortellingen.

Mitt lille tips er å angripe utstillingen utenfra ved å gå rundt på utsiden først, før du går gjennom rommene på innsiden. Da har du fått en viss oversikt og skjønner logikken bak monteringen. Vel oppe på mesaninen får du anledning til å sitte ned og se på utvalgte filmklipp fra samlingen. Her finner du flere perler, inkludert Kjartan Slettemarks legendariske Puddel-performance, Høvik ballett og konsertopptak. De viser frem Fluxus-kunst og Tom Sandbergs dokumentasjon av ulike begivenheter på kunstsenteret. Til slutt kan du sette deg og dykke ned i et bibliotek med senterets kataloger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kunstsenteret ble åpnet av kong Olav 23. august 1968. Arne Nordheims musikk til åpningen, «Solitaire», var ifølge prinsesse Astrid «som å bli overkjørt av et jernbanetog». Åpningens møte mellom kongelig status og avantgardistisk provokasjon førte til at 220 000 mennesker løste billett i løpet av det første året. Dette får vi ikke ta del av i forbindelse med jubileet. Det hadde vært moro å få se et bilde av kunstneren Willibald Storn (hvis det finnes?) som dro ned buksen i protest mot borgerfiffens forsøk på dominans av kunstscenen, under et debattmøte på kunstsenteret i januar 1969. Men noen historisk gjennomgang av Henie Onstads betydning og historiske utvikling får vi ikke i denne omgang. Det har kunstsenterets kurator Lars Mørck Finborud sørget for tidligere, blant annet i utstillingen «I Want the Beatles to Play at My Art Center!» i 2012.

Saken fortsetter under bildet.

Det er siste helg for utstillingen «Boyle Family», en annen grunn til å legge et besøk til Høvikodden. Her er Joan Hills og Mark Boyle fotografert foran ett av sine gigantverk på Henie Onstad Kunstsenter i 1971. Foto: Henie Onstad Kunstsenter/Courtesy og Boyle Family

Den beskjedne egenmarkeringen av 50-års jubileet er løst på en god måte. Én grunn til den enkle løsningen kan skyldes at Henie Onstad Kunstsenter gikk med hele 12 millioner kroner i underskudd i fjor. (Se Dagsavisen 7/8.) Selv om senteret får betydelige, offentlige tilskudd er det å drive museum en balansegang på stram line. Fjorårets dristige hovedsatsing floppet, og i år er programmeringen lagt på en trygg og relativt forsiktig linje. Det positive med det er at de har konsentrert seg om sin egen verden og historie, med Dag Alveng, Jakob Weidemann og Håkon Bleken som årets hovedutstillinger.

Samlingsutstillingen gir publikum anledning til å se og nyoppleve kunstverk som i liten grad er i vinden på dagens kunstscene. Det er en positiv opplevelse. Og hvis du tenker at du kan se dette senere fordi utstillingen står i et helt år, så skal jeg gi deg en grunn til å dra til Høvikodden allerede denne helgen. For søndag er siste dag for utstillingen «Boyle Family», en fantastisk reise tilbake til 1970-tallets psykedeliske og konkret-realistiske nytolkning av verden. Jeg har ikke hatt anledning til å anmelde utstillingen, men jeg kan love deg en flott opplevelse, blant annet med de visuelle kulissene til den legendariske Soft Machine-konserten i 1971. Og så har du jo den store Jakob Weidemann-utstillingen, som står til 14. oktober. Alt sammen er gode grunner til å ta turen til Bærum.