Refser Norges største forlag

«Da jeg sa opp jobben min som redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm, spurte de tidligere sjefene mine meg om grunnen. Sannheten er at det var mange grunner, veldig mange. Her er ca. 200 av dem». Slik presenterer Dan Andersen sin bok «Brev til ledelsen», som han ga ut denne uka.

– Dette er en pastisj over et avskjedsbrev. Jeg deler det ut til alle som vil ha, sier Dan Andersen om boka, som han selv har trykket opp i 200 eksemplarer, og delte ut på lanseringsarrangementet i Oslo onsdag.

Les også kommentar av Mode Steinkjer:  Her leker de ikke butikk

Dikt

Dan Andersen har tidligere gitt ut fire diktsamlinger på Tiden Forlag. Han sluttet som redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm før jul, og gikk over til en tilsvarende stilling i det mindre forlaget Tiden.

– Cappelen Damm er i utgangspunktet et godt forlag med en sterk skjønnlitterær redaksjon. Men jeg reagerte på hvordan forlaget utviklet seg. Det ble altfor mange løkkeskrift-romaner og altfor mye penger som gikk til å lage dårlige bøker, sier Dan Andersen.

Cappelen Damm har ekspandert de siste årene blant annet gjennom å kjøpe opp mindre forlag. Cappelen Damm er Norges største forlag med til sammen 29 prosent av den samlede omsetningen av bøker i Norge, og hadde i 2016 en omsetning på 881 millioner kroner. «Jeg slutta i jobben fordi hver tredje bok som selges over disk er en Cappelen Damm-bok», skriver Dan Andersen i boken.

Kjendiser og englebok

– Det kom til et punkt der jeg ikke klarte å jobbe i Cappelen Damm lenger, av årsaker som var mer kompliserte enn jeg klarte å uttrykke kort og muntlig. Jeg er forfatter og uttrykker meg best gjennom det jeg skriver. Så det var enklere at jeg skrev det selv.

Alle passasjene i den 32 siders pamfletten starter med «Jeg slutta i jobben fordi». Her raser han blant annet mot forlagets satsing på kjendiser og underholdningslitteratur, og oppgir Märtha Louises første englebok på Cappelen Damm som en av grunnene til at han sluttet, i tillegg til bokutgivelser med Åndenes makt-profilen Gro Helen Tørum, den erotiske romanserien «Calendar Girl» og bestselgerforfatteren Lucinda Riley.

Holt reagerte

– Det er ikke disse bøkene enkeltvis jeg reagerer mot, men den økende tendensen at kjendiser gir ut bøker, sier Andersen. I boka og i intervjuet refererer han også eksplisitt til Cappelen Damms bestselgende poesiantologi «Ren poesi» av tidligere KK-redaktør Ellen Wisløff som har Instagram-kontoen med samme navn. Forlaget har videreført suksessen med en seri diktantologier etter samme mønster, uten Wisløff som redaktør.

– At en Instagram-kjendis gir ut antologi om poesi er absurd. Før var slike bøker redigert av faglige eksperter. hvorfor skal kjendiser fra sosiale medier få være med på å forvalte vår litterære arv?

Blant dem som har reagert på boka er Anne Holt. «Jeg slutta i jobben fordi jeg trodde Anne Holt skulle komme tilbake til Cappelen Damm», skriver Dan Andersen. På sin Facebook-side kommenterer Anne Holt: «Av forfattere er faktisk bare to negativt nevnt i dette skriftstykket. Den ene er svær og internasjonal. Den andre er meg, som man kan se. Han mener altså at bare tanken på å få meg inn på forlaget var så ille at han ikke kunne bli der». Holt påpeker at hun tvert imot er gått over til Gyldendal, moderforlaget til Andersens nye arbeidsgiver Tiden – «oh the irony».

– Jeg kommenterer ikke enkeltpersoner omtalt i boka. Boka er et litterært uttrykk, sier Andersen til kritikken fra Holt.

«Uetiske»

I boka skriver han at «jeg synes Cappelen Damms fremtidsplaner er uetiske», «jeg hadde ikke tillit til direktørene» og kritiserer «alle omorganiseringene (dårlige alle sammen)». I høst stoppet forlagsledelsen en større omorganisering i Cappelen damms avdeling for skjønnlitteratur, etter at 18 av forlagets sentrale forfattere skrev brev til Cappelen damms ledelse der de uttrykte bekymring for omleggingen. Forlaget ville dele opp avdelingen i «litterær norsk og oversatt» og «krim og underholdning». Andersen bekrefter at denne planlagte omorganiseringen var en av årsakene til at han sa opp.

– Underholdningslitteraturen tok stadig mer plass, på bekostning av skjønnlitteraturen. Det er ikke bra for norsk kultur, sier Andersen.

Orker ikke Riley

– Så får man gjerne høre at «Lucinda Riley betaler lønna til de som jobber på Cappelen Damm». Nei, Vigdis Hjorth, Roy Jacobsen, Lars Saabye Christensen og en rekke andre gode forfattere har betalt den lønna i veldig mange år. Å overlate inntjeningen til Lucinda Riley er ikke langsiktig satsing på litteratur.

Den nordirske forfatteren Lucinda Riley er en av Cappelen damms store suksesser de siste årene. Hennes nye roman «Perlesøsteren» har toppet bestselgerlistene i Norge siden utgivelsen i januar, og Riley har nå rundet en million solgte bøker i Norge. I boka skriver Andersen blant annet at han slutter fordi han ikke orker å drikke champagne med Lucinda Riley – «faen, jeg vil ikke engang smile til redaktøren hennes».

– Jeg synes ikke det er bra at folk leser Lucinda Riley. Jeg har vel ikke et særlig demokratisk litteratursyn. Jeg synes ikke det er «bra så lenge folk leser bøker». Jeg synes det ville vært bedre om Cappelen Damm ikke ga ut bøkene til Lucinda Riley, sier Andersen.

– Forlagene utgir stadig flere bøker. Oppmerksomheten blir spredt på så mange titler at man ikke lenger får jobbet ordentlig med den gode litteraturen. Det blir mer press på redaktørene. Og hvis hver redaktør må utgi for eksempel tre bøker mer i året, gjør det noe med kvaliteten på den enkelte tittel.

I Cappelen Damm ble Andersen ansatt blant annet for å jobbe fram nye forfattertalenter, og jobbet med prisbelønte og kritikerroste forfattere som Eivind Evjemo, Sivert Nesbø, Peter Strassegger og Hilde Lindset.

– Tittelpresset gjorde det stadig vanskeligere å få rom for nye forfattere. Nye forfattere trenger også en annen type oppfølging, og det blir mindre tid til denne viktige jobben hvis hver redaktør må gi ut flere bøker, sier Andersen.

Han understreker at han også har sagt fra til Cappelen Damm-ledelsen om mange av forholdene han nå omtaler i boka.

– Jeg tok opp noe av kritikken internt. Ikke alt klarte jeg å formulere i samtaler med folk på forlaget. Mange av disse synspunktene har jeg aldri lagt skjul på, sier Andersen. Han forteller at han har fått en rekke henvendelser fra både forfattere og ansatte i forlagsbransjen etter lanseringsfesten på onsdag.

– Jeg har fått mye støtte. Det var et 20-talls kolleger fra Cappelen Damm på lanseringsfesten. Jeg har fått mailer fra folk i andre forlag som kjenner seg igjen i det jeg skriver.

– Om andre synes dette er illojalt: Jeg er bare lojal mot én ting, og det er litteraturen. Det er det jeg jobber med. Denne boka handler om lojalitet, i betydningen si det man mener og ta ansvar selv.

– Dette er ikke en drittpakke til en tidligere arbeidsgiver. Jeg er ikke ute etter å ta Cappelen Damm. Det er mye fint å si om dem. Men det jeg beskriver er representativt for en utvikling i hele bokbransjen.

– Målet er ikke å skape en kontrovers, men å starte en samtale om hvordan norsk forlagsbransje kan bli bedre, sier Andersen.

Cappelen Damms direktør Tom Harald Jenssen kommenterer Dan Andersens utspill slik, i epost til Dagsavisen:

«Når det gjelder hvorvidt våre fremtidsplaner er etiske eller ei, skiller vi oss neppe fra andre forlagshus. Overfor NRK definerer Dan Andersen etikken som forlagets vilje til å tilrettelegge for kontinuitet og utvikling, og evne til å skape tillit og lojalitet mellom forfattere og forlag. Med utgangspunkt i disse kriteriene og 190 års forlagshistorie er jeg ikke engstelig for å måle Cappelen Damm med noen».

«I alle større (og mindre) forlag er det diskusjoner rundt titteltall. Det bør det også være. Utgir vi for få eller for mange titler innen en sjanger? Hvor lenge jobber vi med en tekst før forfatter og redaktør mener den er ferdig? Hvordan forholder roman x seg til resten av forfatterskapet? Hvordan arbeider vi med backlist? Er vi offensive nok i rekrutteringen, burde vi rekruttere annerledes? Er det forfattere vi burde følge opp tettere? Alt dette og mer til er spørsmål, for ikke å si verktøy, i det redaksjonelle arbeidet, i de store og små samtalene i forlagshuset, og mellom redaksjonene og forfatterne. Det finnes heldigvis ingen oppskrift på hva som er det riktige antall titler i en bokhøst. Samtidig må vi jo sørge for at hver redaktør har et visst antall utgivelser i løpet av et år. Ellers tror jeg det praktiske redaktørlivet fort kjennes meningsløst».