– Jeg må innrømme at rett før jeg kom for å overvære premieren, følte meg skikkelig engstelig.
Édouard Louis snakker om Det Norske Teatrets oppsetning av hans andre roman «Voldens Historie», som kom etter brakdebuten med romanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Også denne gangen har Kjersti Horn regien, og Emil Johnsen har hovedrollen som Louis.
Les anmeldelsen av «Voldens Historie»: Overgrepets alfabet
– Følte meg annerledes
I romanen går Louis i detalj om en voldtekt han selv ble utsatt for, og dermed grunnen til at han brått ble usikker på om han kom til å takle gjensynet med sin egen historie – iscenesatt av noen andre enn ham selv.
– Jeg var redd jeg ville få tilbake marerittene mine. Jeg liker Kjersti (Horn, journ.anm.) og det hun gjør, men jeg var skikkelig redd, forteller han.
– Men vet du hva. Det var faktisk det motsatte som skjedde. Jeg følte meg skikkelig annerledes etterpå. Jeg følte meg veldig lettet. Plutselig var det ikke bare meg. Nå var det de som sto på og bak scenen som bar historien for meg. Jeg oppdaget en lettelse i det å se at andre kjempet kampen mot vold og seksuell trakassering.
Lidelse to ganger
– I denne sammenhengen er #metoo-bevegelsen utrolig viktig, mener Louis.
– Den er med på å skape større bevissthet rundt ofrene, og hva de må igjennom. Man skal ikke undervurdere betydningen av at andre tar kampen for ofre som er utsatt for vold.
Det forfatteren setter spørsmålstegn ved i romanen, er rettssystemets behandling av ofre utsatt for vold.
– Hvorfor må ofre gjennom to omganger med lidelse, for å kjempe for sin rettferdighet i kampen mot vold? Først snakker vi om det fysiske overgrepet, det som er voldelig, seksuelt, eller et drapsforsøk. Men så må du gjennom enda et «overgrep». Det er når du må fortelle hele historien på nytt. Til leger, til politiet, til rettssystemet, til advokater. Hvorfor må et offer lide to ganger? Vi vet jo at så mange blir ødelagt av volden de utsettes for, og spesielt av å måtte snakke om det igjen og igjen etterpå. Det er klart det er en påkjenning.
Det samme gjelder om du går ut med historien offentlig.
– Det man kan møte på, er folk som skal fortelle deg hvordan du skal takle det hele, og noen vil også si noe om du faktisk er utsatt for vold eller ikke. Men bare «fuck off». Man vet selv hvordan man vil takle det når man er et offer for vold.
Vold, ikke rasisme
Å skrive om hendelsen selv, var derimot noe annet enn en påkjenning for forfatteren.
– Det gikk bra, fordi det faktisk var første gangen jeg fikk fortelle historien om det som skjedde med meg. Da jeg snakket om det til rettssystemet, følte jeg at de bare tok biter av det jeg sa, for å sette sammen sin egen historie. Så fort jeg fortalte at overgriperen hadde bakgrunn fra Algerie, ble det heller enda en sak som passet inn i en forestilling om at menn med utenlandsk opprinnelse er overgripere og kriminelle. Jeg ville ikke at andre skulle stjele historien min, og gjøre det til en rasistisk historie.
«Voldens Historie» ble dermed Louis’ måte å ta historien sin tilbake på.
– Vi ser jo at overgrep skjer i områder der det bare bor hvite, som i landsbyen der jeg vokste opp. Poenget er jo at det ikke handler om rasisme, det handler om vold. Og det er det vi må snakke om. Og vi må snakke om behandlingen av ofre.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Utdatert rettssystem
Hovedproblemet ligger i rettssystemet, mener han.
– Det er på den måten en som anmelder et overgrep blir utsatt for et overgrep på nytt. De tar historien din, og samtidig valget for deg. De spør ikke deg når du anmelder et overgrep, om det kan gi et mer voldelig utfall for deg som offer, sier han.
– Rettssystemet bryr seg ikke om det ødelegger et offer. Alle institusjonene er satt til å ikke bry seg. Men staten skal jo beskytte offeret. Den gjør ikke det med fengsler. Jeg mener mange blir mer kriminelle av å være i fengsel. Jeg tenker at fengselet gjør det motsatte av det vi ønsker å gjøre med et menneske. Jeg håper at vi en dag kan se tilbake og tenke at vi var middelalderske, som overhodet tenkte det var en god idé å putte folk i fengsel.
Må snakke om vold
– Problemet er jo hvordan vi skal takle all volden i samfunnet. Vi må snu samtalen og snakke om vold mot kvinner, mot LGBHT-mennesker, og mot ikke-hvite. Vold er ofte usynlig. Du ser den ikke på gata, akkurat.
Han bruker ofte terrorangrepet 11. september som eksempel for å illustrere poenget.
– Det var terror, folk døde. USA reagerte med å starte brann andre steder. Det er ikke svaret på vold. IS ble skapt. Så puttet man de med IS-forbindelser i fengsel. Men det man har funnet ut, er jo at flere som ble rekruttert til IS, ble rekruttert nettopp av dem som satt i fengsel tidligere.
Klassefiende
Louis mener det er et problem at den politiske venstresiden bruker statens språk når man vil løse utfordringene knytta til vold.
– Vi kan ikke snakke samme språk som staten. Vi må utfordre det. Hvordan kan vi svare på vold uten å selv bruke vold? Noen ganger tenker jeg faktisk at den lille landsbyen der jeg vokste opp var mer avantgarde enn middelklassen og overklassen. I min barndom var rettssystemet en klassefiende. Man hadde en forestilling om at rettssystemet og lærerne var overklasse, og dermed hadde vi et annerledes forhold til rettssystemet. Man prøvde å fikse opp i det selv, for eksempel ved at en jente ba fyren som var voldelig mot henne om å ikke gå forbi huset hennes mer. Eller gjennom dialog, fordi man trodde ikke at staten ville hjelpe. Det er viktig å understreke at vi selvsagt bør skape institusjoner som skaper en bedre ramme for behandling av voldelig atferd, men for meg er det en inspirasjon å tenke på hvordan landsbyen min taklet voldelig atferd uten å bruke rettssystemet.
Klassevold
Språk kan også være fiendtlig, påpeker kunstneren. Louis mener han ble møtt av dette, da han forsøkte å få utgitt debutromanen «Farvel til Eddy Bellegueule».
– Jeg kjente ingen i bransjen, så jeg printa ut det jeg hadde skrevet, og sendte det på mail til forlag som jeg likte. Jeg fikk svar fra noen at de ikke ville utgi boka, fordi de ikke trodde på det jeg hadde skrevet. Dette var så voldsomt. De sa jo at min mor ikke eksisterte. De var så privilegerte at de ikke hadde snøring på at de selv var en karikatur av overklassen. De oppførte seg som de menneskene som sier det ikke eksisterer fattigdom i Vesten. Men så ser du det faktisk hele tida. Du ser det på gata her i Norge. Og du ser det på folk som vasker rom på hotell. Dette er klassevold. Så ikke kom og si det ikke eksisterer fattigdom.
Et stort gap
Da han reiste rundt for å snakke om debutromanen, følte han det appellerte til folk fordi de kunne identifisere seg med volden i handlingen.
– Jeg fikk inntrykk av at folk levde i en veldig voldelig verden. Bare se hva hele #metoo-kampanjen har satt i gang nå. Folk kommer fram fordi de forstår at de ikke er alene om å ha vært utsatt for vold. Jeg tror det er et stort gap mellom virkeligheten og det vi ofte leser om i litteraturen. Det er mulig det er forklaringen på at det gikk så bra for meg da jeg debuterte.
Han tror folk har hatt behov for å lese om en virkelighet han representerer. Han tror også det handler om språkform.
– Jeg bare skrev boka som det hele kom til meg. Jeg brydde meg virkelig ikke om at det skulle være et vakkert språk. Det var veldig radikalt å bryte med den gammeldagse myten om å ha en vakker stil og setningsoppbygging. For meg er ikke god litteratur nødvendigvis synonymt med det å skrive vakkert.
Han mener det er problematisk med forfattere som er rasister eller nazister, men som blir legitimert av ett publikum mener de er gode forfattere, kun fordi de bruker et vakkert språk.
– Det der er ikke min definisjon av god litteratur – for da er kostnaden av de vakre setningene nettopp en aksept for rasisme og maskulin dominans.