Sprøyte gal kunstbar

BAR

Christopher Nielsen

Misfornøyelsesbar

Mangelsgården, Oslo

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har undret, men ordene «Sprøyte gal?» har Christopher Nielsen formulert selv. Jeg fant dem på første oppslag i boken han har fått utgitt til åpningen av Oslos sprøeste utested, «Misfornøyelsesbar». Bare navnet er en gigantisk selvmotsigelse. Man går jo på bar for å ha det hyggelig og møte mennesker. Ikke for å være misfornøyd. Men slik er det ikke med Christopher Nielsens nyeste prosjekt. Språket er bare forordet i denne sammenhengen. Baren, som etter lang tids planlegging og flere utsettelser endelig har skjenkebevillingen på plass, er en visuell altomsluttende opplevelse der det nærmest er en forutsetning at du som bargjest enten stiller med en solid dose ironi, eller at du – bokstavelig talt – er sprøyte gal. Men er du skikkelig gal slipper du antagelig ikke inn.

Særpregede serveringssteder med spesiell utsmykking er etter hvert blitt ganske vanlig. Innenfor utelivs- og turistkulturen får denne typen utelivsarenaer stor oppmerksomhet. Men «Misfornøyelsesbar» stiller i en egen divisjon, for her har Christopher Nielsen fått boltre seg på alle flater. Baren er et allkunstverk som ikke overlater noen ting til tilfeldighetene. Det kreves en spesiell driver for å få i stand noe som dette. Og en enda mer dedikert driver for å opprettholde standarden.

Dette er en hyllest til galskapen som krever en spesiell interesse og innstilling hos gjestene. Det er fullt mulig å oppsøke misfornøyelsesbaren for å studere og «nyte» kunsten. Men skal du bli der lengre enn en staket stund er det en stor fordel å ha en åpen innstilling til psykedeliske farger; aparte ansikter av ulik, paranoid karakter; sterke utsagn; psykiatriske tilfeller; og musikk med «tvilsomt» innhold.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Baren ligger i et bygg som er del av Oslos galskapshistorie, eller Christiania, som byen het da bygningen ble oppført i 1668. Bygningskomplekset i Storgata 36 går under mange navn. Prins Christian Augusts minde er den offisielle betegnelsen, men Prindsen, De fattiges kvartal og Dollhuset er mer populære betegnelser. Det var her Politilegen tok i mot byens prostituerte, noe vi kjenner fra Christian Krohgs berømte maleri «Albertine». Christopher Nielsen unngår selvfølgelig ikke å referere til dette, men i dag er politilegen byttet ut med UDI (som holder til like i nærheten). Byggenes historie er for øvrig godt redegjort for i Dagsavisens byhistoriske serie. Baren ligger i kompleksets eldste bygning, Mangelsgården. Utvendig fremstår den som den gjorde etter ombyggingen rundt 1770. Innvendig har vedlikeholdet vært så som så, og det har åpnet for den totale ominnredningen (eller mer korrekt, dekoreringen) som nå er gjort med misfornøyelsesbaren. Det er ikke gjort avgjørende inngrep i husets interiørstruktur. Tvert imot har Christopher Nielsen tilpasset seg og utnyttet de spesielle kvalitetene bygget tilbyr. Best ser vi det i andre etasje, kalt «Daarekisten».

Baren består av fire rom med svært ulik og klart definert karakter. Bardisken ligger i det første rommet man kommer inn i, og her er de utagerende elementene av mer underfundig og humoristisk kvalitet – i den grad man kan bruke slike begreper om Christopher Nielsens visuelle verden. For eksempel er barkrakkene dekorert med hengekuker under setene, og en velfylt klageboks står for enden av bardisken. Et stort øye dominerer langveggen, rundt hundre små øyne pryder kortveggen. Over døren står referansen til Ray Bradburys dystopiske roman «Fahrenheit 451», som er synonymt med temperaturen der bokpapir tar fyr og brenner. Alt dette har en klar forbindelse til Christopher Nielsens paranoia-teori, der referansen til en annen dystopisk roman, George Orwells «1984», står sentralt.

Les også: Åpner misfornøyelsesbar

Christopher Nielsen har ikke smarttelefon. Det skyldes hans skepsis til de mulighetene dette verktøyet gir myndigheter, kommersielle og private aktører til å overvåke alt vi gjør. Dette er grunnlaget for det andre rommet, Schizofreni-rommet. Det er et gjennomgangsrom med to små toaletter og trapp opp til andre etasje. Her portretteres flere paranoide personer i en kakofoni av tekst og figurer malt i sterke neonfarger. I det tredje rommet møter du angsten skrevet med store bokstaver i taket, og i form av ansikter som er håndtrykket både på vegger og tekstilene på de stramme sofabenkene.

For å komme opp i «Daarekisten» i andre etasje må du forsere en trang trapp. Det er verdt strabasene, for her presenteres et omfattende utvalg av Christopher Nielsens særpregede malerier. Noen av dem er malt med kroppens ekskrementer. Et gjennomgående trekk er et avvisende og lite inntagende uttrykk. I de små avlukkene mellom vinduene har han laget et galskapenes figurgalleri med ulike typer som kan skremme vannet av sarte sjeler. Figurene er bevegelige, og lydsporet bidrar definitivt til å forsterke opplevelsen. Baren har for øvrig fått sitt eget lydspor bestående av musikk laget av ulike musikere med psykiatriske diagnoser.

Galskapen lenge leve! er et høyst relevant utsagn i møtet med Misfornøyelsesbar. Jeg kan love at den ikke ligner på noe du har sett før. Selv ihuga fans av multikunstneren Christopher Nielsen vil få seg en overraskelse. Her dyrkes «det moralske forfallets prototyper – forankret i stedets historie», men i følge en tekst i boken forbeholder baren seg retten til å nekte psykiatriske kasus adgang «med henvisning til gjeldende skjenkebestemmelser». Så konklusjonen må bli at det er lett å slenge rundt seg med fascinasjonen for galskapens irrganger: Litt galskap er bare sunt, sies det – vel å merke når tyngden ligger på «litt».