«Så samles vi på valen, seiren, vet vi, at vi får ...»
Det sterkeste musikalske øyeblikket for Bjørg Spillum på 1. mai, er når hun står sammen med sine medsangere i Sosialistisk Kor og synger «Internasjonalen» sammen med det fullsatte Youngstorget. Når den gamle arbeidersangen igjen runger utover torget, da fryser hun på ryggen.
– Det er så stort, sier hun til Dagsavisen.
Les også: De som vil bygge landet
«Til ungdommen»
Men for femte år på rad kommer både «Internasjonalen» og de andre kjente arbeidersangene også til å runge kvelden før 1. mai, i Kulturhuset like ved torget. Det arrangeres av Sosialistisk Kor og LO i Oslo, og Bjørg Spillum representerer dem begge. Hun er fast sanger i koret, og leder i LO i Oslos kulturutvalg.
– Det skjedde noe med oss etter 22. juli 2011. I de dagene fikk vi oppleve hvor sterk kraft det lå i en sang som «Til Ungdommen» av Nordahl Grieg, som er en av de sterkeste antifascistiske sanger vi har i Norge. «Til ungdommen» ble sunget i rosetogene og i kirkene i de mange begravelsene den sommeren, og vi så at den trøstet, skapte samhold og ga styrke. Det var da vi bestemte oss for å ta allsangen tilbake, sier Spillum til Dagsavisen.
Og det var det de kalte de nye allsangkveldene: «Ta sangen tilbake». I fjor var det flere hundre som «samlet seg på valen», det vil si i lokalene til Kulturhuset ved på Youngstorget. I år skal det skje samme sted.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Kamerater ...»
Allsang i arbeiderbevegelsen er selvsagt ikke et nytt fenomen, noe historieprofessor Knut Kjeldstadli vet mye om. Han skriver i øyeblikket på en egen artikkel om arbeider-allsangens historie. Under allsangen dagen før dagen kommer han til å krydre det hele med anekdoter og småhistorier om de mest kjente arbeidersangene, som «Internasjonalen», «Frihetens forpost», «Vi bygger landet» og «Seiren følger våre faner».
Egen sangbok
For arbeiderne sang sammen allerede på Marcus Thranes tid, på midten av 1800-tallet. De sang i de nye arbeiderforeningene som ble dannet over hele landet. Disse foreningene var forløperne for Arbeiderpartiet, som ble stiftet i 1887.
– Thranittbevegelsen hadde sin egen sangbok, sier Spillum.
– De laget gjerne tekster selv, men hadde ikke folk til å lage musikken for seg, så det går gjerne etter som «Norge, Kiempers Fødeland». Da den norske arbeiderbevegelsen så kom på slutten av 1800-tallet, lå det allerede en sangtradisjon i den russiske og tyske arbeiderbevegelsen, som de norske kunne låne fra. Det illustrer samtidig det internasjonale ved denne bevegelsen. Sangen har ingen grenser, mener Spillum.
– Allsangen som begrep kom rundt 1910. Det som kjennetegner allsangen, er at alle kan være med og synge med den stemmen de har, sier Spillum.
Les også: Granlund synger gamle arbeidersanger
Gerhardsen-sang
Sommeren 1938 arrangerte forløperen for Dagsavisen, Arbeiderbladet, egne allsangkvelder på Rådhusplassen i Oslo.
– Alle skulle få være med, og ingen skulle bli spurt om partiboka var i orden, forteller Spillum.
Etter krigen innførte Einar Gerhardsen og hans krets egne allsangkvelder som skulle foregå «dagen før dagen», altså 30. april. Senere ble de flyttet til Konserthuset. Siden døde den tradisjonen ut, og lenge levde allsangen mest på Ap- og SV-møter, på Utøya, i lag og organisasjoner. Skikken med å synge «dagen før dagen» levde videre i Oslo Arbeidersangforening, som møtes på Grorud samfunnshus hvert år.
– Folk synger ved spesielle anledninger, uavhengig av politisk parti. Folk synger for å holde gløden oppe. Det som gjør at vi ville «ta sangen tilbake», var at vi ville ta vare på det skattkammeret som faktisk ligger der av sanger av sanger knyttet til arbeiderbevegelsen og internasjonal solidaritet.
Anmeldelse: Slipper tankene fri