Kultur

Borkman i thrillerformat

Når «Borkman» settes opp på Nationalteatret i forbindelse med Ibsenfestivalen, blir det nært og i thrillerformat.

Bilde 1 av 2

– Borkman representerer de første finansmennene fra det 18. århundre. Det handler om industrialisering, shipping, globalisering, modernisering. Det var på den tiden at folk for første gang investerte sine private penger i store fond. Stykket er sterkt knyttet til vår samtid – i likhet med my annet ibsensk.

Regissør Jan Bosse har tidligere tolket «Hedda Gabler» og «Peer Gynt» i Hamburg, men det er første gang den tyske regissøren tolker Ibsen i forfatterens eget hjemland. Hans versjon av «John Gabriel Borkman» fra 1896, blir en sensommer-forsmak på Ibsenfestivalen som går av stabelen senere i september. Felles for Ibsen-stykkene under festivalen, er at de alle er omskrevne, moderniserte stykker. Så også Borkman.

– Borkman er den første banksjefen, spesielt i den dramatiske litteraturen, som begynte å spekulere på aksjemarkedet, sier Bosse.

– Er han? spør skuespiller Jan Sælid som spiller Borkman.

– Vet du om noen andre som kom før Borkman? spør Bosse tilbake, nesten retorisk, men også i en tone som vitner om at han ikke er helt fullstendig sikker selv. Han er dog sikker på at Borkman var avantgarde.

– Han skal ha opp fabrikker og drive med shipping. Men han er også på en måte veldig naiv, og han får aldri noen forvarsler eller kan forutse hva som kan skje. Og han feiler. Alt krasjer. Alle mister pengene sine.

Les også: Vil etablere ny Ibsen-scene

Rommet fanger

I Bosses bearbeidelse av «John Gabriel Borkman» blir Amfiscenen forvandlet til et offentlig rom, der publikum er en del av handlingen og kan ikke slippe unna, når skuespillerne går imellom, eller sitter iblant dem. Det er ingen strek mellom skuespillet og virkeligheten.

– Det er viktig å involvere publikum. Du kan ikke lene deg tilbake og i sovne i kjedsomhet, fordi du er en del av stykket som publikummer, sier Bosse. Det er en bevisst konstruksjon for å ta teatret nærmere publikum. Det er en teaterform Sælid kan like.

– Vi bruker hele rommet. For meg er det en bra ting, for det påminner oss om at det er «live». Det er ikke en skjerm. Dette er en annen form for underholdning enn filmen. Her må man være mer bevisst, og man utfordrer også hvor publikum skal rette blikket sitt. Det er ikke inni en ramme, og det er ikke som med klassiske teaterstykker, der alt foregår på scenen. Du blir tvunget til å se ulike steder som publikummer, og må involvere deg mer i stykket.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hugger i stein

Å modernisere klassiske stykker handler allikevel mest om språk, og forståelse. Bosse liker best å kutte i tekst.

– Jeg henter de gamle stykkene ned fra sokkelen, og forsøker å gjøre dem lettere å fortelle og forstå. Det er i utgangspunktet veldig kompliserte stykker og roller. Men jeg er ikke typen som dekonstruerer. Jeg elsker disse sterke, gamle, steinete stykkene, og jobber med dem som om de skulle være «Steinbruch».

Bosse liker generelt å bruke steinbrudd-metaforer når han snakker om teaterstykker.

– Den viktigste delen for meg er det å kutte i stykket, å ta valg. Hvor langt du skal gå i det å oversette og adaptere? Jeg liker gapet mellom steinen og meg selv, og jeg arbeider og hakker. Det er dette konseptet med fantasi når du arbeider med steinen, som er interessant.

Les også: Slik blir teaterhøsten

Spisser dramaet

Selv om Bosse er kjent for å modernisere tunge, klassiske stykker, trenger man ikke legge handlingen til i dag. Mye er allerede relevant og interessant i dag. I Bosses versjon spisses familiedramaet, der det som før var tre søstres konkurranse om den den stadig aldrende Borkman, har blitt til tre bitre og ensomme kvinners desperate kamp om sønnen.

– Karakterene til Ibsen er veldig radikale. Det er et stort gap mellom drømmer og handling. De ser ikke selv at det er tragisk. De er «stuck» med sine ideer, og velger å ikke bli konfrontert med virkeligheten, sier regissøren.

– Men de har en styrke som er positiv i at de er sta og stolte, og klamrer seg fast til sine drømmer og står fast ved sine valg. Slik er det med Borkman. Han mister alle pengene sine, men han gir ikke opp. Han venter fortsatt på dagen de vil komme tilbake, og alle vil trenge ham igjen. Han vil ikke innrømme at han allerede er for svak. Han vil aldri bedra sin idé. Du kan kalle det dumskap og stahet. Det er Ibsen. Det er veldig besteborgerlig.

Horror-aktig stemning

For å forsterke karakterenes besettelser, som grenser til det absurde, vil Bosse skape en stemning som er horroraktig, og grenser til thriller-formatet.

– Det er en hemmelighetsfull, merkelig atmosfære som jeg liker godt. Men jeg ler også mye, og håper det blir gøy for folk å se på, sier han. Men han forsikrer at det ikke forsøker å være en komedie.

– I Ibsen er det ikke mye humor, men som regissør kan du forsøke å vektlegge det. Ibsen var ganske røff og hard mot sine karakterer. Det var et så stort gap mellom virkelighet, drømmer og handling, at det på en måte blir komisk. Disse kvinnene er like besatte som Gollum, nærmest groteske. Det blir så absurd, at det blir komisk. I beste fall kan «Borkman» oppleves som en dramakomedie.