Kan man elske (med) en skulptur?

UTSTILLING

Håkon Anton Fagerås

«Skulptur»

Vigeland-museet, til 18/9

Spørsmålet i tittelen er høyst betimelig. Håkon Anton Fagerås (født 1975) kler sine modeller nakne og stiller skulpturene offentlig til syne med yppige bryster og eksponerte peniser. Kroppsformene lever opp til ideelle krav, og skulpturene er så vakre at de vekker et (estetisk) begjær. Marmoren skinnende hvithet gir en nesten utemmelig lyst til å stryke hånden over overflatene. Jeg er blant dem som ikke får nok av disse skulpturene. De er så utsøkt forfinede at jeg, i min egen dagligtale, ville sagt at «de er til å spise opp».

Det er lett å elske disse skulpturene. Men kunne jeg tenke meg å elske med dem hvis de hadde vært av kjøtt og blod? Før jeg svarer på det spørsmålet er det noen andre spørsmål som krever sine svar. For eksempel spørsmålet om hvor klassiske Fagerås’ skulpturer egentlig er?

Det er liten tvil om at Håkon Anton Fagerås jobber innenfor en klassisk skulpturtradisjon som har sine røtter helt tilbake til antikken. Gustav Vigeland er vår mest berømte representant i sjangeren. Men når Fagerås’ skulpturer plasseres i Vigeland-museet blir det tydelig at Vigeland befant seg tettere til det klassiske.

Forskjellen ligger i de små detaljene. Det viktigste er at vår tids skulptør ikke fremstiller sine figurer som opphøyde og idealiserte forbilder. Fagerås løfter ikke skulpturene opp på utilnærmelige sokler, men plasserer dem i vår egen høyde. Hvis de er plassert på plint og/eller sokkel er de så lave at det ikke oppleves som et hinder. Men det viktigste er at de menneskene han fremstiller er så vanlige. Gustav Vigeland (1869–1943) kunne også fremstille vanlige mennesker, men hos Fagerås fremstår de konsekvent med en hverdagslighet som gjør dem til våre speilbilder.

Fagerås’ figurer fremstilles i ettertenksomhet, og de er gjerne fanget i et øyeblikk av tomhet – slike hull i tiden som alle opplever en gang i blant. Et annet vesentlig trekk er at mange av Fagerås’ figurer er ikledd truser og joggebukser, plagg som definitivt ikke bidrar til å idealisere dem. Det er et uomtvistelig moderne trekk og er et lite bidrag til å bringe den klassiske tradisjonen videre. Det er også verdt å merke seg at figurene har pupiller som gir blikkene retning. Men det er like fullt vanskelig å fange blikkene.

En liten, morsom historie er den om skulpturen av datteren Maren. Den som vises i Vigeland-museet er versjon nummer to. Det sies at Fagerås angret så sterkt på at han solgte den første at han laget en til. I den første versjonen har jenta med joggebuksene blanke øyne. Denne gangen har han hugget inn pupiller. Dermed blir skulpturen mer menneskelig. Den blir hans Maren, og denne versjonen er ikke til salgs.

Tilbake til spørsmålene. Et annet påtrengende spørsmål er hvordan disse skulpturene forholder seg til vår tids store oppmerksomhet rundt kroppsidealer og medfølgende -press? Det er liten tvil om at skulpturene fremstiller nær perfekte kropper, vurdert ut fra både vår tids, og et klassisk, skjønnhetsideal. Forskjellen er ikke stor, for allerede med antikkens skulpturer av veltrente atleter (re-)presenterte kunsten et kroppsideal som flertallet ikke kunne leve opp til. Men i våre dager, der sexy og sylslanke modeller er over alt, både i det offentlige rom og i det private rommets møte med sosiale medier, er kroppspresset mye sterkere til stede. Idealene som settes opp for oss gir spesielt unge mennesker store problemer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når jeg opplever at disse skulpturene like vel ikke bidrar til kroppspresset skyldes det at de befinner seg bortenfor virkeligheten. Med det mener jeg at skulptøren bygger en distanse mellom skulptur og betrakter. Den ligger ikke bare i materialet, som i denne utstillingen både er hvit marmor og skulpturer støpt i jern som har en patina av rust. Distansen ligger også i det faktum at utstillingen ikke er ensidig opptatt av ideell skjønnhet, men at gruppen av skulpturer fremstiller menneskekroppen i ulike stadier.

Det viktigste er imidlertid et poeng som allerede er nevnt: Figurene er fanget i et øyeblikk av fravær: Blikkene er «tomme» og ansiktsuttrykkene er like nakne som kroppene. Dermed mangler de det vesentlige trekket som gjør reklamens og mediebildets kroppspress så sterkt, nemlig det direkte blikket som oser av begjær og selvsikkerhet.

I møtet med Håkon Anton Fagerås’ skulpturer blir vi like nakne selv. Skulpturene er ikke seksuelle, deres nakenhet vekker ikke et begjær. Derfor vekkes heller ikke ønsket om å elske med dem. Det er bare mulig å elske dem i platonsk forstand, som en tanke. Og som vi vet, viljen til sex sitter ikke mellom bena. Begjæret befinner seg i hjernen. Det begjæret utløses av andre faktorer enn disse skulpturenes nakenhet.