Kultur

Kjendiseriet i kulturlivet

Hvem sa du? Er Linda Jansson Lothe, Anne Berit Nedland og Lars-Andreas T. Kristiansen ukjente navn for deg? Men Marianne Aulie, Dronning Sonja og Pushwagner, dem har du hørt om.

Bilde 1 av 2

Av Lars Elton

Hva skal til for å nå gjennom i dagens mediastrøm? Er du en dyktig kunstner og har noe å meddele gjennom kunsten din er det sjelden nok for å få en anmeldelse eller annen omtale i media. Du må ha noe mer å by på. Det kan virke som det snart bare er kjendisene som blir omtalt: Det synes som du allerede må ha et kjent navn for å nå gjennom i media. Eller så må du ha noe spektakulært (du vet hva det betyr) å by på.

Navnene i ingressen er ikke tilfeldig valgt. Alle seks er aktuelle med utstillinger for tiden, men det er bare de tre sistnevnte som har fått massive presseoppslag. Det har ingen sammenheng med kvaliteten på kunsten deres. De tre første vil du antagelig ikke få høre så mye om, selv om de er originale, svært dyktige og minst like interessante kunstnere som de tre sistnevnte. Men med medias kjendisdyrking er det en påfallende tendens at polariseringen i kunstlivet blir stadig større. Nåløyet for å få omtale i (tradisjonelle) media blir trangere og trangere, og det er ikke rart at sosiale medier er blitt en stadig viktigere informasjonskanal. Det som er problemet med dette er at den kritiske offentligheten blir redusert til et minimum.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Pushwagner har to av årets syv (!) jubileumsutstillinger akkurat nå. Det var kø utenfor galleriet da Fine art i Oslo åpnet dørene torsdag. Kanskje ikke så rart når 7.400 mennesker hadde meldt på Facebook at de ville komme? Galleriet mener at rundt 4000 møtte opp. Terje Brofos (som er Pushwagners fødenavn) fylte 75 år 2. mai, og han setter salgsrekorder over alt hvor han kommer. Denne helgen er siste mulighet til å se utstillingen på Solli Brug. I løpet av helgen vil galleriet ha solgt kunst for rundt syv millioner kroner. Det er godt over halvparten av utstillingens brutto omsetningssum, og det er grafikken som utgjør de store volumene.

Allerede i 2012 meldte VG at prisene på Pushwagners grafikkserie «En dag i familien Manns liv» fra 1980 hadde steget med 550 prosent på fem år. De har ikke steget siden, og koster fortsatt 25.000 kroner. Da er prisnivået på hans nye, fargesterke grafikk (mye er trykket i en omdiskutert digital teknikk) et helt annet. De pushes ut i markedet med priser opp til 150.000 kroner, mens maleriene på Solli Brug har priser opp til 750.000 kroner. Fine art har ett maleri til én og en halv million kroner. Prisnivået oppleves smått absurd. Det er grunn til å lure på om publikum blir lurt. Du får en internasjonalt etterspurt kunstner som Bjarne Melgaard til samme eller rimeligere priser. Pushwagners marked er i all hovedsak begrenset til Norge.

LES OGSÅ: Kunstsensasjon uten kjendisfaktor

I den andre enden av skalaen finner vi de mange dyktige kunstnerne som deltar i massemønstringen «Kunst rett vest». Det er en feiring av hverdagskunstnerne som bor i Vestregionen, kommunene vest for hovedstaden. De to neste helgene åpner 123 kunstnere sine atelierer for publikum. I Oslo er et tilsvarende arrangement, Oslo Open, blitt en stor suksess. Begge arrangementer gir publikum en unik mulighet til personlige møter med kunstnerne. At det er populært kan vi se av fremmøtet på Henie Onstad kunstsenter torsdag kveld, der de har en utstilling med alle deltagerne til og med 20. september. Flertallet av kunstnerne er ganske anonyme med minimale sjanser til å bli omtalt i riksdekkende media. Pushwagners priser og omsetningsnivå kan de bare drømme om.

De tre kunstnerne Linda Jansson Lothe, Anne Berit Nedland og Lars-Andreas T. Kristiansen er alle med i «Kunst rett vest». Lothe er en dyktig skulptør som lager frodige og fantasifulle keramiske figurer med stor originalitet. Nedland er en erfaren skulptør med sosialt engasjement som bruker betong til å fortelle historier som berører oss. Og Kristiansen er en ung konseptkunstner som utfordrer våre erfaringer med kunstverk som setter i gang tanker. Det fikk han pris for på torsdag.

Alle tre har et prisnivå som står i stil til den innsatsen som ligger bak fremstillingen av verkene. Pushwagner melker på sin side et marked som er konstruert på historien om en fortid da kunsten hans var radikalt nyskapende. Pressen hjelper apparatet rundt ham å bygge en myte som genererer millioninntekter år etter år. Selv sier han at han ikke er interessert i penger.

Kontrasten til en annen folkelig og svært populær kunstner er stor. Ferdinand Finne (1910–1999) opplevde stor suksess i moden alder, og folk sto i kø for å se utstillingene hans. Men til forskjell fra Pushwagner opererte Finne med moderate priser selv om han kunne solgt grafikken mye dyrere. Han hadde et ønske om at flest mulig skulle ha råd til å kjøpe kunsten hans. Etter at han døde nyttårsaften 1999 har prisene i annenhåndsmarkedet sunket noe eller holdt seg på omtrentlig samme nivå. Det er liten grunn til å tro at Pushwagners nyere grafikk vil holde prisen.

Da er det mer sympatisk å betrakte Dronning Sonja, som nå har sin første separatutstilling i Oslo. Som anmelder har jeg vært kritisk til kvaliteten i hennes kunstneriske uttrykk, men hun skal ha kreditt for å være en fersk kunstner som fortsatt har et stykke å gå. Det er også sympatisk at hun pløyer inntektene av kunstsalget tilbake i et fond som brukes til stipend for unge kunstnere. Men det er grunn til å minne om at hun får masse omtale fordi hun er den hun er. En dronningtittel er et fremragende markedsføringselement.

Det er forståelig at mange kunstnere er fly forbannet på den oppmerksomheten kjendiskunstnerne får. Det har aldri vært utdannet så mange kunstnere i Norge som det blir nå. Den generelle kvaliteten på norske kunstnere er veldig høy. Men utdanning og langvarig utstillingsvirksomhet gjør deg ikke til kjendis. Derfor er det utbredt misnøye i kunstmiljøet. Men dette får jeg høre kun på tomannshånd. For hvem tør vel å kritisere Dronningen?