Kunstsensasjon uten kjendisfaktor

UTSTILLING

El Anatsui

«Of Dzi»

Kunstbanken, Hamar, til 9/8

HAMAR (Dagsavisen): Fy søren så flott det er! Jeg blir imponert over El Anatsuis store tepper som bukter seg over veggene i Kunstbanken på Hamar. I provinsgalleriet henger kunst laget av en kunstner som nettopp har fått Gulløven ved Venezia-biennalen. Den 71 år gamle ghaneseren er ettertraktet verden over, og verdens museer står i kø for å få en utstilling.

Derfor kan det synes paradoksalt at han dukker opp på det indre Østlandet bare dager etter at han mottok en av kunstverdenens høyeste utmerkelser. Det blir enda mer imponerende når vi vet at utstillingens sju store kunstverk er laget spesielt for galleriet. Her er det ikke en vandreutstilling som turnerer verden rundt etter den store suksessen han hadde i 2007, da han dekket fasaden på det flotte museet Palazzo Fortuny under Venezia-biennalen.

I Kunstbanken har El Anatsui skapt et imponerende mangfold av bruskorker og andre små metallbiter. Teppene kan minne om figurframstillinger og kart, men først og fremst henter de inspirasjon fra tradisjonelle, afrikanske stoffer med sine fargesterke mønstre. For et vestlig øye dreier det seg om nonfigurative kunstverk der størrelse, farger, tekstur, mønster og plastisitet er de viktige elementene. De små metallbitene er klippet og brettet i ulike former, de er sydd sammen med metalltråd, og de store teppene er spikret direkte på veggen.

El Anatsui var selv til stede og styrte monteringen, og de fleste teppene henger flatt på veggen. Han er ganske avslappet med hensyn til hvordan teppene monteres, og det finnes eksempler hvor han har overlatt monteringen til andre der de er blitt lagt på gulvet eller hengt over bjelker. I Kunstbanken henger alle på veggen, ett av dem flyter ut på gulvet, og andre er montert slik at de bukter seg og får en relieffvirkning. Sammen skaper de en utstilling som ville gjort seg bemerket også i verdens store kunstbyer.

Utstillingen peker på tendenser i kunstlivet som er viktige for å forstå kunsten. Først og fremst tjener den som eksempel på en interessant historie om hvordan forholdet mellom sentrum og periferi omdannes i kunstsfæren. Den er også historien om hvordan Norge er i ferd med å nærme seg kunstkretsløpets indre sirkler. Det skyldes at vår økonomiske styrke gir oss frihet til å hente hvem vi vil – så lenge vi har institusjoner som er våkne nok til å vite hva som er viktig. Ett eksempel er Akershus kunstsenters utstilling i februar med den sørafrikanske kunstneren Zanele Muholi som gjorde seg sterkt bemerket på Venezia-biennalen i 2013.

At det var en afrikaner som fikk årets Gulløve er ikke tilfeldig. Når afrikansk kunst nevnes vil de fleste kanskje tenke på «primitive» masker som er blitt brukt i rituelle handlinger gjennom århundrer. Masker som øvet avgjørende innflytelse på Picasso og hans kompanjonger i utviklingen av avantgardekunsten i begynnelsen av 1900-tallet. Kunst(-håndverk) som – i vår sammenheng – først og fremst har hatt sin funksjon som inspirasjon for mer «høyverdig», vestlig kunst.

Afrikansk kunst er så mye mer, og de siste tiårene er vi blitt kjent med et kontinent med et rikt kunstliv. Navn som William Kentridge, Wangechi Mutu, Chris Ofili, Yinka Shonibare, Pascale Marthine Tayou og Kara Walker har funnet en plass i den vestlige kunstsfæren. Listen kunne vært mye lengre, men flertallet av disse bor og arbeider i Vesten. El Anatsuis suksess er desto viktigere fordi han er en av få afrikanske kunstnere med gjennomslag i Vesten som fortsatt bor og arbeider i Afrika.

Dette avslører manglende kunnskaper om verden bortenfor våre nære naboer, og det er flere trekk ved El Anatsuis bakgrunn som kan komme som en overraskelse nettopp fordi han er afrikansk. For eksempel at han har vært professor ved Universitetet i Nigeria, i Nsukka, og at han hadde en lang karriere som modernistisk skulptør før han begynte med teppene av resirkulerte bruskorker. En av grunnene til at han fikk Gulløven er nettopp hans langvarige innflytelse på to generasjoner afrikanske kunstnere.

Den vestlige interessen for afrikansk kunst er del av en større trend innen kunst- og kulturlivet. Kunstnere har alltid vært åpne for nye tendenser, men når vi skal se kulturlivet i en større, samfunnsmessig sammenheng har det skjedd et skifte de senere årene. Om det skyldes økt globalisering og utviklingen i media er uvisst, men innen Vestens kunstliv har de store (og mindre) institusjonene vist økt interesse for kunst fra andre verdensdeler. Astrup Fearnley-museet er ett eksempel. De har vist kunst fra Kina, India, Sør-Amerika og det nye USA, for bare å nevne noe. Mye av dette bekrefter vestlig innflytelse og blir et bevis på den moderne, vestlige kunsthistoriens globale gjennomslagskraft.

El Anatsuis suksess er viktig fordi hans historie representerer et alternativ til den vestlige kanon. At det er Kunstbanken som viser hans første separatutstilling i Norge er heller ingen tilfeldighet. I 2008 deltok han i utstillingen «Recycling» nettopp på Kunstbanken med veggteppet «Earth’s skin». Ingen norske museer eller samlere hadde vett på å kjøpe det den gangen. Siden er det kjøpt inn til Guggenheim-museet i Abu Dhabi, der de behandler det som et hovedverk. Verket er også brukt som hovedbilde i den store monografien om El Anatsui.

Med priser i millionklassen er det kun noen få norske samlere som har råd til å kjøpe verkene. Slik sett sier det sitt at El Anatsui er interessert i å stille ut i den norske provinsen, selv om forventningene til et salg er tilnærmet lik null. Han gjør det dels av idealistiske tanker om periferiens viktighet, og dels av økonomiske grunner gjennom norsk vederlagspolitikk. Verkene får han solgt uansett.

Det finnes én samler som burde se seg i stand til å handle, nemlig staten. Prisene vil antagelig sprenge Nasjonalmuseets innkjøpsbudsjett. Men El Anatsui representerer et alternativ som burde få Utenriksdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Kulturdepartementet til å gå sammen om et innkjøp. El Anatsuis kunst representerer en historie som berører virksomhetsfeltet til de tre departementene, og ved et felles initiativ kan de sikre Norge et kunstverk som vil bidra til å sette oss på kartet. Er det ikke det den sittende regjeringen ønsker?

Lars Elton