Advarer mot ghettodannelser

Av Espen Løkeland-Stai, Stian Fyen og Mode Steinkjer

Den norske artisten og aktivisten Deeyah Khans nye film «Jihad» handler om unge menn og kvinner som velger å krige for IS. Filmen har vakt oppsikt etter at den ble vist på britisk fjernsyn sist uke. I kronikken Dagsavisen trykker i dag, utdyper den Emmy-vinnende filmregissøren og aktivisten tematikken med særlig søkelys på hvorfor muslimske kvinner velger å dra til krigssonen for å krige for den undertrykkende og kvinnefiendtlige terrororganisasjonen.

– Enkeltmenneskers historier gjør det mulig å belyse komplekse samfunnstemaer. Det er ingen hemmelighet at det er en fascinasjon for muslimer i mediene, og måten det framstilles på er ofte forvrengninger. I både «Banaz» og «Jihad» søkte jeg etter de personlige historiene bak stereotypien, forteller hun via mail til Dagsavisen, og legger til:

– Vi må konfrontere tematikken på en direkte og ærlig måte, men samtidig passe oss for ikke å miste de personlige aspektene til dem som er involvert ut av syne.

LES OGSÅ: Sviktet av Norge

Rasistisk vold

– I kronikken din skriver du at mye rasistisk vold rettes mot muslimske kvinner, som er mer synlige enn menn, noe som kan føre til at kvinner blir svært bevisste på egen identitet. Kan du utdype det?

– Fordi konservative og ortodokse muslimske kvinner sannsynligvis har på seg tradisjonelle islamske kjoler, blir de mer synlige for rasistene. I et post ellevte september-samfunn, med mye frykt, hat og mangel på forståelse, er mange muslimske kvinner i Storbritannia blitt utsatt for rasistisk vold.

– Du har intervjuet en rekke ekstremister i din siste dokumentarfilm. Hva lærte du av intervjuene? Og fikk du deg noen overraskelser?

– Jeg ble overrasket over hvor mye jeg ikke klarte å forstå. Misforstå meg rett, jeg glemte aldri at noen av dem hadde gjort noen grusomme ting. Men de var så åpne og ærlige at jeg følte at jeg kunne forstå det menneskelige i historiene deres og valgene deres var på en måte følelsesmessig rettferdiggjort innenfor rammene av deres liv. Det betyr ikke det samme som at jeg støtter valgene de har gjort eller deler deres virkelighetsoppfatninger, men jeg kom til det stadiet der jeg kunne forstå deres liv, deres virkelighet og de følelsesmessige og sosiale faktorene som førte til at de ble dratt mot ekstremisme og vold.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Ghettofisering

– Du skriver også at for å holde kvinner og menn unna denne brutale bevegelsen må vi stoppe den onde voldsspiralen, og bevege oss mot et samfunn som inkluderer oss alle. Hvordan skal vi klare å bygge en slik framtid?

– Vi må sørge for at vi ikke tillater ghettofisering, og sørge for at alle får like muligheter, slik at unge muslimer ikke føler seg isolerte fra andre nordmenn, men som en del av det samme samfunnet. Helt fra barnsbein av må folk fra alle religioner vokse opp side om side, med rettferdighet midt imellom. Det betyr å ikke demonisere alle muslimer for handlinger begått av noen få, og være tydelige på motstanden mot rasisme og diskriminering. Det betyr også å ikke unnskylde kriminelle handlinger – som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap eller æresvold – med kulturforskjeller, og sørge for at unge mennesker er klar over sine rettigheter.

– Er det noen likheter mellom muslimske ekstremister og ytre høyre-ekstremister som Anders Behring Breivik?

– De har alt til felles! Alle dedikerer alt til et svart/hvitt-verdensbilde der de definerer seg selv som opposisjonelle til en demonisert fiende, og har overbevist seg selv om at det rettferdiggjør volden de utøver. Begge drømmer om en totalitær framtid. Og begge peker på en fiende for å rettferdiggjøre sine egne politiske standpunkter.

Politikk og dagligliv

– Hva bør vi gjøre i Norge, både politisk og i dagliglivet? Og hvordan bør vi møte det falske narrativet om «oss» og «dem»?

– Politisk må vi jobbe for et mer rettferdig og inkluderende samfunn, der ikke bare muslimer, men alle sammen føler at de starter livet med like muligheter. I dagliglivet må vi sørge for å være så åpne som mulig. Vi kan alle bidra til å sørge for at menneskene rundt oss føler seg velkomne og som en del av samfunnet gjennom måten vi kommuniserer med naboer, kolleger og andre på. Vi må også aktivt konfrontere all ekstremistisk ideologi, og bidra med inspirerende og levende motforestillinger. Vi må legge til rette for bredere dialog, intet mindre, og vi må sørge for å skape en framtid som inkluderer oss alle sammen.