Opplevelser i kø i Venezia

KUNST

Den 56. kunstbiennalen i Venezia

9/5 – 22/11

VENEZIA (Dagsavisen): Det er flere forbindelseslinjer mellom Venezia og Norge ved denne biennalen. Joan Jonas, som er den første utstilleren i nye Kunsthall Svalbard, har laget en spennende installasjon i den amerikanske paviljongen. «They Come to Us Without a Word» er så bra at den 79 år gamle kunstneren fikk en spesiell utmerkelse under prisseremonien lørdag. Hun regnes som en pioner innen videokunst, og hun fyller USAs paviljong med et stort antall videoskjermer der barn fremfører spøkelseshistorier. Paviljongen framstår som en totalinstallasjon der veggene er dekket av tegninger og ulike elementer fyller rommene. Barnas iscenesettelser bygger på myter og spilles med Jonas’ egne filmer som bakgrunn. Jazzmusikeren Jason Morans lydspor inneholder også joik av samisk-norske Ánde Somby.

I tillegg til Camille Norments vakre lydinstallasjon i Sverre Fehns paviljong er Anne-Karin Furunes den mest markante norske deltakeren på årets kunstbiennale. Furunes er tilbake i Palazzo Fortuny etter fjorårets flotte separatutstilling i det vakre museet. Der er hun med i en av Venezias beste utstillinger, «Proportio», satt sammen av de belgiske samlerne May og Axel Vervoordt. Venezia har stor tetthet av kunstmuseer, og mye av det beste er å se utenfor biennaleområdet, blant annet i Guggenheim-museet, Palazzo Grazzi og Punta della Dogana, som i år for første gang har invitert en kunstner, dansk-vietnamesiske Danh Vo, som kurator.

Furunes er i selebert selskap med mestere fra renessansemaleren Botticelli via Alberto Giacometti til Anish Kapoor. Det er en utsøkt, vakker utstilling i et særpreget museum, og måten nytt og gammelt er satt sammen på gjør det til et skattkammer der jeg lett kunne ha brukt mange timer. Furunes har laget en vakker installasjon med fire av sine karakteristiske, hullede lerreter. De dekker hvert sitt vindu, og det er så vidt man ser at lerretene er malt blå. Motivet er skyer, basert på fotografier hun har funnet i Fortunys arkiv.

Anne Senstad viser to videoprojeksjoner i et gondolverksted i bydelen Dursoduro. Ved hjelp av gjennomskinnelige plater i pleksiglass skaper hun illusjonen av at du er omgitt av et sumplandskap. Dette oppnår hun fordi platene både er reflekterende og gjennomskinnelige, slik at projeksjonen treffer flere vegger samtidig. Rent teknisk kunne presentasjonen ha vært bedre, og innholdet taper på dette. Senstad viste også et verk ved biennalen for to år siden, da hun var invitert med i en kollektiv utstilling av Pia Myrvold.

Bakgrunnen for at det er vanskelig å få grep på hva kunstbiennalen dreier seg om, skyldes sjefskurator Okwui Enwezors uklare programformulering. Etter fjorårets arkitekturbiennale, der kurator og arkitekt Rem Koolhaas maktet å få hele biennalen til å samle seg om ett tema, var det store forventninger til Enwezor. Etter hans gode jobb med Documenta 11 i 2002 ble han innlemmet i tidsskriftet ArtReviews liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i kunstverdenen.

I stedet for å samle biennalen rundt ett overordnet tema, har han valgt tre «filtre» som kunsten kan sees gjennom: «Garden of Disorder», «Liveness: On Epic Duration» og «Reading Capital». Det siste har blant annet manifestert seg i en diskusjonsrekke med lesing av Karl Marx’ hovedverk «Kapitalen», men bortsett fra dette er det vanskelig å se hvordan de tre filtrene forklarer noe om sammensetningen av Biennalens to hovedutstillinger.

Det er oppsiktsvekkende at årets Gulløve for beste nasjonale presentasjon går til Den armenske republikk. Det er bare noen få uker siden verden markerte 100-årsminnet for det tre år lange folkemordet i Armenia, og det at juryen valgte å hedre denne paviljongen, er en tydelig politisk markering.

Jeg kan ikke uttale meg om den armenske utstillingen, siden jeg ikke fikk sett den. Med 89 deltakende nasjoner og 44 samarbeidende utstillinger krever det flerfoldige dager å rekke over alt. Heldigvis har vi våkne museums- og gallerifolk som bruker Venezia-biennalen til å finne kunstnere de kan invitere til Norge. Fram til 23. august viser Museet for samtidskunst i Oslo cubaneren Carlos Garaicoa. Sørafrikanske Zanele Muholi ble vist på Akershus kunstsenter i mars. Og det er grunn til å glede seg: 23. mai åpner Kunstbanken på Hamar en stor separatutstilling med den ghanesiske samtidskunstneren El Anatsui. Han fikk årets Gulløve for livslangt kunstnerskap. Han gjorde et uutslettelig inntrykk på Venezia-biennalen i 2007, da han dekket fasaden på Palazzo Fortuny med et stort metallteppe montert som et draperi. Til Kunstbanken kommer han med utelukkende nye arbeider.

Lars Elton