BERGEN (Dagsavisen): - Jeg hadde skrevet manuset til «Haram», og kunne akkurat nå å spille inn filmen før «Breathe» nærmet seg preproduksjon. Jeg hadde likevel ikke tid til den lange prosessen med å få offentlig støtte til filmen. Siden jeg har mitt eget produksjonsselskap var det mulig for meg å finansiere filmen selv, men da måtte de fleste av bidragsyterne jobbe på arbeidskreditter. De får betalt når filmen har spilt inn kostnadene, sier Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Selv om «Haram»-regissøren, kjent for NRK-serien «Taxi» og filmen «Izzat», har valgt å gjøre alt på egen hånd denne gangen, er han ikke utelukkende en «outsider» i filmbransjen. Han sitter i flere filmpolitiske utvalg, og han er kritisk til at det første den sittende regjeringen gjorde med filmpolitikken, var å redusere filmstøtten med 32 millioner kroner.

- Det koster penger å opprettholde kvalitet. De færreste i filmbransjen har robust økonomi, og da rammer et kutt på 32 millioner kroner, sier Rolfsen.

- Å støtte opp om en levedyktig filmbransje må være like viktig som de andre kulturtiltakene som er med på å sikre norsk språk. Like viktig som å ha en fri skrivekunst, en fri presse, eller for den saks skyld en fri politikerstand. Det siste koster for øvrig også uhorvelig mye penger, legger han til.

Utenfor systemet

Uansett er han like gjerne «innenfor» som «utenfor» systemet neste gang han lager film. Om han da ikke blir tatt av Hollywood, etter at han nå har signert for sin første amerikanske film, «Breathe».

- Jeg merker at jeg er en «nobody» når jeg er på møter i USA, men jeg har en veldig erfaren produsent å lene meg på i Jonathan Sanger («Vanilla Sky», «Elefantmannen»). Møtene i Hollywood blir gjerne preget av at han forteller krigshistorier fra sine mange år i amerikansk bransje, innrømmer Rolfsen.

Ting tar tid i Hollywood. Det viste det seg at «Breath»-produksjonen trengte mer tid blant annet til rollebesetning. Det var akkurat nok til at Rolfsen kunne vende tilbake til det norsk-pakistanske gangstermiljøet fra debutfilmen «Izzat» (2005). I tillegg handler det om at 42-åringen liker å gjøre ting på egen hånd.

Inkludert arbeidskreditter har «Haram» kostet 7,4 millioner kroner. Siden Rolfsen selv både produserer og distribuerer filmen, har han gode muligheter til å se en pen fortjeneste på investeringen.

- Allerede før jeg ble min egen produsent, har jeg stilt spørsmål ved den andelen av inntektene som distributørene forlanger. Den digitale distribusjonen har forenklet det tekniske og praktiske, så da er det egentlig PR og markedsføring man betaler for. Jeg mente at det var overkommelig for meg å ta den biten også.

Høster storm

Ulrik Imtiaz Rolfsen er vant til å høste storm. Ikke minst når han i filmene sine viser mindre tiltalende sider ved det pakistanske miljøet, som han selv er en del av som norskpakistaner. I forbindelse med premiereklare «Haram» ble han overfalt under et markedsføringsstunt.

- Det ene plakaten viser en jente med niqab og bikini. Under et stunt i Oslo var det noen somaliske ungdommer som ble veldig aggressive, de følte at deres religion ble tråkket på. Det roet seg da de fikk høre at jeg var regissøren av «Izzat». Den filmen har fortsatt en høy stjerne hos innvandrerungdom.

Hevnthriller

Rolfsen beskriver «Haram» som en «hevnthriller». Det er første gang siden «Izzat» at han oppsøker norsk-pakistansk gangstermiljø i kinofilm. Den unge gangsterløpegutten Omar (nykommeren Elias Ali) ses allerede i åpningsscenen idet han utfører oppdraget med å skremme en mulig tyster, med nådeløs brutalitet.

Rolfsen innrømmer at han er blitt anklaget for å skape rasisme med sine gangsterportretter.

- Ingen kan pålegge meg å kun vise greie pakistanere, vi vet at det finnes kriminelle blant innvandrere. Likevel er jeg bevisst på helhetsinntrykket, og jeg sparker en del mot nordmenn også. Det er skurker av flere etnisiteter i filmene mine. Og hovedkarakterene viser alltid evnen til håp og godhet etter hvert som man blir ordentlig kjent med dem.

- Du har også fått kritikk for at du viser for få gode pakistanere i filmene?

- Ja, men de glemmer alle de norske skurkene i filmene. Dessuten hører jeg fra innvandrerhold at pakistanerne i mine filmer og serier, de er blitt for norske. Når det gjelder «Haram» så reageres det mer på nakenheten i filmen, og på at hovedpersonen har norsk kjæreste, enn på at han utfører voldelige handlinger.

Æresdrap fortsatt aktuelt

Omar i «Haram» får etter hvert oppdraget med å spore opp søsteren, som alle har antatt at ble drept etter at hun rømte fra et tvangsekteskap i Pakistan flere år tidligere. I virkeligheten har hun fått ny identitet i Norge, med hjelp fra barnevernet.

- Æresdrap og tvangsekteskap, er ikke det noe som hører fortida til?

- Jeg skjønner at folk ønsker å tro det, men nei, det skjer definitivt fortsatt. Statistikk viser at blandet etnisitet fortsatt er et stort tabu i de pakistanske miljøene, og dessuten har jeg eksempler fra min egen familie på at det gis ordre om æresdrap, forteller filmskaperen.

Kontroversiell

«Haram» avslutter Bergen Internasjonale Filmfestival neste uke, og får premiere på hele 120 norske kinoer 3. oktober. Det har ikke gått upåaktet hen i filmbransjen.

- Jeg har fått høre at det er noen i filmbransjen som vil knuse meg, sier han.

Han tror at når han betraktes som kontroversiell i bransjen, så har det sammenheng med at han påtar seg flere roller der inntekter og risiko tidligere har vært fordelt mellom produsenter og distributører. Under en debatt under Filmfestivalen i Haugesund uttalte han at festivalen var i lomma på de rike distributørene.

- Det er slike ting som gjør at noen føler at de taper ære, og da vil de hevne seg, sier han.

Selv om det er første gang en så omfattende kinolansering som «Haram» foregår uten at en av de etablerte filmdistributørene er involvert, tror ikke direktør Morten Christoffersen i Nordisk Filmdistribusjon at det blir en trend at produsenter og regissører «hopper over» distribusjonsleddet.

- Vi mener absolutt at en profesjonell distributør tilfører noe ekstra under lanseringen. Ikke bare med markedsføringen, vi kan også være med å bidra til et lengre løp på kino for filmen, gjennom avtalene vi inngår. En enkeltstående aktør har sjelden mulighet til dette, og det ser som oftest produsentene, sier Christoffersen.

Hans selskap distribuerte «Izzat» i 2005, forløperen til premiereklare «Haram».

- Fraråder arbeidskreditter

«Haram-produksjonen benyttet seg av arbeidskreditter i stedet for lønn til mange av filmarbeiderne. Forbundsleder Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund er sterkt kritisk.

– Praksisen med arbeidskreditter har bredt om seg de siste fem årene. Grunnen til dette er ordningen med at 10.000 kinobesøk utløser etterhåndsstøtte. Dermed tenker en del produksjoner at de kan hente inn penger til lønn i etterkant. Fasiten er at mange filmarbeidere har tapt lønnen sin. Vår anbefaling er derfor at filmarbeidere ikke går inn på avtaler om arbeidskreditter, eller i det minste at ikke hele lønnen er i en slik form. Dessuten bør man la Norsk Filmforbund gå gjennom de kontraktene som inngås, sier Pedersen til Dagsavisen.

Han viser til tilfeller der staben ikke har fått betalt selv om filmen har oppnådd gode besøkstall.

– I tilfellet «Tomme tønner» ble filmen sett av 118.000 på kino, og den solgte 63.000 DVD-er. Staben fikk likevel ikke penger tilbake. Dermed er det praktiske realiteter som ligger bak at vi fraråder arbeidskreditter, ikke kun en politisk holdning, sier Pedersen og legger til at han ser på arbeidskreditter som «russisk rulett med minst fem kuler i kammeret».

Han er likevel ikke totalt avvisende til ordningen, så lenge alle går inn på like vilkår.

– «Kill Buljo» er et av de bedre eksemplene. Her var det en vennegjeng som med stor entusiasme gikk inn i prosjektet, og etter hvert som det kom inn penger så ble de fordelt på alle.

Pedersen sier at mangelfulle kontrakter florerer, og at i tilfellet «Haram» ble Norsk Filmforbund først forelagt kontraktene flere måneder etter innspillingen.

– Hva kan dere forlange i ettertid, dersom dere har mistanker om at en produksjon har hatt en inntjening som gjør at arbeidskreditter skulle ha vært utbetalt?

– Vi har innsynsrett i regnskaper når våre medlemmer har vært med på en produksjon. Det er ikke alltid så mye verdt, fordi Norsk filminstitutt sladder enkelte tall når de leverer ut regnskap. Om denne praksisen fortsetter, så må det prøves rettslig. Man kan ikke sladde regnskapstall med henvisning til forretningshemmeligheter, mener Sverre Pedersen.