Kampdikt fra storkjøkkenet

- Kall det gjerne kampdikt. Vi har en stolt tradisjon for kampdikt i Sverige. Noen ser ned på det, jeg synes det er en ære å bli nevnt i en slik sammenheng, sier Jenny Wrangborg.

Livet på restaurantkjøkkenet er temaet for «Kallskänken», diktsamlingen hun debuterte med i 2010. Det nærmeste man kommer et norsk ord for «kallskänk» er koldjomfru. Et begrep som hører til en annen tid av herskap og tjenere, men Wrangborgs dikt skildrer en like tydelig undertrykkelse. Tidligere i vår fikk hun Robespierre-prisen, som deles ut av Jan Myrdal-selskapet, for å ha fornyet svensk arbeiderlitteratur. Sist uke leste hun dikt fra «Kallskänken» i svensk teaters storstue Dramaten, på temakveld om klasse og litteratur.

- Det føltes rart å stå og lese diktene mine i Dramaten. Alt dette har gått så fort. Før diktsamlingen kom ut, var det ikke så mange som var interessert i å høre hva jeg hadde å fortelle, sier Jenny Wrangborg.

«Kallskänken» har plassert henne i spissen for en ny bølge av arbeiderdiktning i Sverige. I fjor kom poeten Kristian Lundberg med sin «Yarden» på norsk. I mai kommer poeten Johan Jönssons Nordisk Råd-nominerte «Etter arbetsschema» i norsk gjendikting.

- Dette handler ikke bare om min bok. De siste årene er det blitt en større debatt om klasse og arbeidsmiljø i svensk offentlighet. Litteraturen har gjort sitt til at vi prater om dette igjen, sier Wrangborg.

- I politikken er frontene ofte låste. I møte med litteraturen senker folk guarden. Du kan nå fram til folk på en annen måte. For å få forandring, må man jobbe politisk. Men diktene mine kan gå inn i en kamp. Jeg håper diktene mine kan gi styrke til folk som kjemper i sine fagforbund og kjemper for sine arbeidsplasser.

Blogg ble poesi

Diktene i «Kallskänken» ble til mens hun jobbet i kjøkkenet på et spisested langs hovedgaten i Göteborg.

- Akkurat hvor jeg jobbet er ikke viktig. Dette handler ikke om en enkelt restaurant eller ett bestemt hotell. Jeg prøver å skrive om allmenngyldige problemstillinger, sier Wrangborg.

- Jeg har alltid skrevet om det som skjer rundt meg. En stund skrev jeg en blogg som het «Kallskänken», så gikk det over til å bli dikt. Jeg har ikke tålmodighet til å skrive prosa.

I fjor tok hun fri fra restaurantjobbingen for å skrive, og for å reise rundt på opplesninger og foredrag, blant annet i regi av svensk fagbevegelse. Men etter noen måneder gikk hun tilbake til storkjøkkenet.

- Jeg trodde jeg skulle få god tid til å skrive flere dikt. Men jeg fikk ikke skrevet noenting. Jeg må skrive om virkeligheten jeg står i, sier Wrangborg, som nå jobber deltid på restaurant i Stockholm.

«Små svarte i oppvasken»

I mellomtida har hun også skrevet om restaurantbransjen for svensk fagforeningspresse, og for Klassekampen. Her skrev hun blant annet om opplevelsene hun hadde da hun jobbet som kokk på et norsk hotell i fjor. «Ei jente som du skal ikke drive med oppvask, det har vi de små svarte i oppvasken til», fikk hun høre.

- Den rasistiske, sexistiske sjargongen på kjøkkenet der jeg jobbet i Norge, var verre enn i Sverige. Helt opp på sjefsnivå. Det overrasket meg. Kanskje hadde jeg uflaks med stedet jeg havnet på. Men flere andre som har jobbet i Norge forteller det samme, at rasismen er verre, sier Wrangborg. I juni skal hun til Oslo og lese opp på en konferanse om forholdene i hotell- og restaurantnæringen.

- Det var ingen på jobben i Norge som visste at jeg hadde utgitt dikt fra arbeidsplassen i Sverige. Etter teksten som sto på trykk i Klassekampen, fikk jeg en mail fra sjefen på hotellet jeg jobbet på. Han var ikke særlig glad for det jeg skrev. Erfaringene fra Norge kommer nok til å dukke opp i diktene mine framover, konstaterer Wrangborg som jobber med ny diktsamling som skal komme til høsten. Er dette poetisk Walraffing? Er det uærlig å ikke opplyse arbeidsgiver om at alt hun gjør kan bli til kampdikt?

- Nei, det synes jeg ikke. Hvis forholdene på en arbeidsplass ikke tåler å bli omtalt, er det arbeidsgivernes problem.

Det usynlige arbeidet

I Norge har kroppsarbeidet vært temmelig usynlig i samtidslitteraturen de siste årene, med enkelte unntak: Wrangborg framhever Tina Aamodts «Anleggsprosa» (2010).

- Norge har hatt mange arbeiderforfattere, men den moderne norske arbeiderlitteraturen glimrer med sitt fravær, bortsett fra Tina Aamodt. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er det ikke nok arenaer for å nå fram med litteratur om arbeidsliv. Kanskje er man ikke nok oppmerksom på den norske arbeiderlitteraturens tradisjon. I Sverige har fagforeningene vært flinke til å støtte opp om arbeiderdiktning. Kanskje den norske fagbevegelsen også bør ta et ansvar for dette.