Håndlaget stjerneskudd

Forrige uke var hun gjest på Skavlan, og i kveld spiller det fransk-marokkanske stjerneskuddet på Rockefeller i regi av Oslo World Music Festival. Hindi Zahra seiler opp som kandidat til årets nykommer i Frankrike, og debutalbumet «Handmade» er blitt godt mottatt av musikkpressen i England. Kveldens konsert blir annerledes, lover Zahra.

– Et album er som et bilde, det er fiksert og stillestående. Min musikk handler om improvisasjon. Det er nettopp dette jeg vil, å gi publikum en unik opplevelse, sier Hindi Zahra på telefon fra konsertturné i Tyskland.

Egentlig hadde hun tenkt til å vente enda litt lenger med å gi ut plate. I tre-fire år forsøkte agenter fra det legendariske plateselskapet Blue Note å få henne til å signere.

– De var veldig tålmodige, og dukket stadig vekk opp på konsertene mine for å høre om tida ikke snart var inne. Til slutt var det folk som rådet meg til å takke ja, fordi jeg ikke kunne fortsette å turnere uten å ha et album å vise til. Men forutsetningen var at jeg fikk beholde kontrollen.

– De ville ha meg til å lage et Norah Jones-album. Jeg svarte at jeg ikke ville gjøre noe så dumt, sier Hindi Zahra.

– Jeg har min egen måte å gjøre musikk på og vil være fri. Derfor har jeg også produsert albumet selv.

MUSIKK SOM HELBREDER

Ørkenens Patti Smith og Afrikas Janis Joplin, blir hun kalt. Musikken blir beskrevet som en blanding av jazz og sigøynersang, inspirert av tradisjonell berbersang og folkemusikk fra oppveksten i Marokko. Zahras vokalprestasjoner har stor rekkevidde, fra klokkeklar og kraftfull i det ene øyeblikket til reservert og fløyelsmyk i det neste.

– Jeg har hentet mange inspirasjonskilder fra oppveksten i Marokko. Fra afrikansk musikk i sør til middelhavsmusikk i nord og orientalsk musikk fra Egypt. Samtidig ble jeg sterkt påvirket av å høre på vestlige artister, som Led Zeppelin og Rolling Stones, sier Hindi Zahra.

Selv trekker hun fram andre forbilder, som den egyptiske superstjernen Oum Kalthoum (1900–1975), det peruanske sangvidunderet Yma Sumac (1922–2008) og Portugals fadosanger Amália Rodrigues (1920–1999).

– Eller Billie Holiday. Det alle disse har til felles og som imponerer meg, er at de uttrykker kvinners poetiske kraft. De er stemmen til alle kvinner som ikke kan gå like langt med å uttrykke følelsene sine som disse gjør, sier Hindi Zahra.

– Er du selv en politisk artist?

– Ja, men ikke på den måten at jeg må skrive politiske tekster eller skyve en politisk idé eller et budskap foran meg. Det er jeg som er ideen. Når jeg synger på berber og blander med verdensspråket engelsk, så er det politisk. Ideen bak albumet, «Håndlaget» er også politisk.

– På hvilken måte?

– Å jobbe med hendene er veldig interessant, fordi det fungerer som en form for aktiv meditasjon. Som musiker jobber vi alle med hendene. Når jeg maler så gjør jeg ingenting, annet enn å være i den kreative prosessen. Samtidig betyr det å skape noe det samme som å dele, fordi det er ingen som skaper for seg selv. Det er også det jeg vil oppnå med musikken min.

– På plateomslaget ditt står det noen snåle krukker på noen hyller i bakgrunnen. Hva er det de inneholder?

– Det er akkurat det jeg ville fortelle deg om! Det er fra en butikk i Marrakech som selger ting som kan helbrede deg. Krukkene inneholder ulike typer naturmedisin. Men helingsprosessen kan også settes i gang i mange andre sammenhenger, som når gode venner er samlet og røyker sibsi (marokkansk pipe, red.anm.,) og snakker sammen. Eller av musikk.

ET OMFLAKKENDE LIV

Egentlig var det ikke meningen at hun skulle opptre på Oslo World Music Festival, men ble hanket inn da den canadisk-somaliske rapperen K‘naan måtte melde avbud.

– Akkurat nå er vi tilbake i Tyskland og spiller på klubber og festivaler. Det er utrolig fint å se at europeere – og da mener jeg ikke bare søreuropeere – tenner på denne blandingen av ulike musikksjangere som vi står for.

Først i august neste år er turneen avsluttet. Da kan hun vende tilbake til pendlertilværelsen mellom Paris og Marrakech, hvor hun bor til vanlig. Akkurat som i musikken er Hindi Zahras privatliv preget av oppbrudd.

– Faren min jobbet for det marokkanske forsvaret, og vi måtte stadig vekk flytte til en ny by. Det var en slags omreisende sigøynertilværelse, som jeg ikke klarte å legge fra meg da flyttet til Paris som 13-åring. Jeg har vel bodd i ti ulike leiligheter i Paris hittil, ler Hindi Zahra.

– Hvor er du på vei rent musikalsk?

– Jeg er fortsatt i en fase hvor jeg planlegger neste plate. Tanken er å gjøre noe mer eksperimentelt, og kanskje ta i bruk flere tradisjonelle instrumenter. I første omgang har jeg planlagt et møte med noen folkemusikere fra Bretagne. Vi får se hva det blir til, sier Hindi Zahra.