Fra tidsreiser til tvillingskjebner

«Den tidsreisendes kvinne» er solgt i seks millioner eksemplarer bare på engelsk, er oversatt til 36 språk og nylig filmatisert. Også i Norge har boka om bibliotekaren Henry, som helt uten å ville eller styre det reiser i tid, vunnet mange og entusiastiske fans, anbefalt fra leser til leser mer enn den har blitt hjulpet fram av medier og det litterære systemet. – Det er skikkelig hollywoodmateriale, hele bokas utgivelseshistorie. Jeg slet med å finne en agent til manuset mitt, noe man må ha for å få innpass hos forlagene i USA. Men til slutt gikk det, og vi klarte sammen å få den utgitt på et lite, relativt nyetablert forlag i Chicago, hjembyen min. Der og da var det en seier i seg selv – vi hadde virkelig aldri forutsett at boka kom til å bli en så formidabel suksess, sier forfatteren Audrey Niffenegger, til Dagsavisen.

TV selger

Gjennombruddet kom da en kjent amerikansk spenningsforfatter, Scott Turow, anbefalte «Den tidsreisendes kvinne» i TV-programmet Today Shows bokklubb.

– I USA er det, ironisk nok, fjernsyn som selger bøker. Folk vil gjøre det som i bunn og grunn er en ensom aktivitet, å lese, til noe sosialt, så de etablerer lesesirkler og ser på bokprogrammer og ender opp med å lese det alle andre leser, bare for å ha noen å diskutere med, sier Niffenegger.

Trist kjærlighet

Uten dermed å ha forklart hvorfor «Den tidsreisendes kvinne» ble så populær, også utenfor lesesirkler. Det er nemlig en svært original kjærlighetshistorie, om Claire som forelsker seg i tidsreisende Henry, og deres prøvelser som par når en av partene stadig forlater nåtiden for å plutselig dukke opp i en helt annet, tilfeldig år.

– Det er en fryktelig trist bok, om et forhold fylt av prøvelser. Men boka er også en fortelling om håp, om kjærlighetens kraft, med et løfte om at neste generasjon får det lettere, når tidsreising blir vanligere og mer akseptert, sier Niffenegger.

Hun bruker alltid lang tid på bøkene sine, fra den første ideen dukker opp – alltid som et konkret visuelt bilde – til ferdig manus:

– «Den tidsreisendes kvinne» er skrevet mellom 1996 og 2002, en periode hvor jeg hadde en distinkt følelse av at vi var – og er – i ferd med å putte alt minnet vårt, hele våre hukommelse, inn i maskiner. Jeg tror det vil endre hvem vi er, og hvordan. Så romanen er også en metafor for det, sier hun.

Tvangsnevrotiker

Niffeneggers andre bok, «Mørkets symmetri», som nylig er oversatt til norsk, ble også til over flere år, med stadige utvidinger mot det mer og mer fantastiske, «typisk niffeneggerske» universet:

– Den begynte som en realistisk fortelling om en mann som lider sånn av tvangsnevroser at han ikke tør å gå utenfor sin egen dør. Men jeg fant fort ut at jeg ikke kunne skrive mange hundre sider om det, så jeg introduserte ei nabojente som kunne besøke ham. Så begynte hun å leve sitt eget liv. Fikk først samboer, noe som ikke fungerte, siden en tvilling. Det fungerte.

Tvillingstruktur

Det åpnet nemlig for å strukturere hele «Mørkets symmetri» rundt tvillingmotivet, rundt motsetningspar som god og ond, lys og mørk, varme og kulde, liv og død. Og døden åpnet for spøkelsene.

– I begynnelsen var tvillingenes tante kun et påskudd for at de skulle kunne bo i det dyre strøket rundt Highgate-gravlunden i London. Hun måtte dø så de kunne arve leiligheten. Men så ble jeg glad i henne og ønsket hun skulle bli, så jeg fant ut at ok, da får hun være et spøkelse!

Truende tvillinger

Og det ble hun. Dessuten er også hun del av et tvillingpar, som av mystiske årsaker ikke lenger er venner.

– Tvillinger er fascinerende, sikkert mye fordi vi tiltrekkes av ideen om en medfødt sjelefrende, en bestevenn med ditt eget blod. Samtidig er det en dobbelthet i hvordan vi ser dem. I hvert fall i USA, hvor individualismen er så viktig. Derav historiene om onde tvillinger, om at tosomheten føles truende. Jeg har fått mange eposter fra tvillinger som sier at jeg har misforstått alt, og at det er bare glede forbundet med å være en av to. Men minst like mange skriver og forteller det motsatte, at jeg har satt fingeren på den maktkampen som lett oppstår mellom to så like individer.

Fins spøkelser?

Selv tror imidlertid Niffenegger verken på spøkelser eller hjemsøkelse:

– De er nydelige litterære skapninger, men jeg tror nok ikke at spøkelser finnes. Jeg er mest opptatt av tilværelsen deres på den andre siden. Det virker jo fryktelig ensomt og kaldt, egentlig ganske bortkastet. Men på den andre siden: Når jeg forteller folk om hva jeg har skrevet om gjenferd, er det påfallende mange som sier at de har møtt et. Så hvem vet?