Tilbake til Tennessee Williams

TEATER
«Glassmenasjeriet»
Av: Tennessee Williams
Oversatt av Inger Hagerup
Regi: Sofia Jupither
Scenografi: Karin Lind
Med: Kjersti Holmen Birgitte Larsen Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise
Nationaltheatret Amfiscenen

Svenske Sofia Jupither iscenesatte Jon Fosses «Svevn» på Amfiscenen for to år siden. Nå er hun her igjen denne gangen har hun tatt for seg en av 1900-tallets teaterklassikere. Tennessee Williams’ «Glassmenasjeriet» er et sårt og nedtonet drama og Jupither har gjort hva hun kan for å beholde varheten i teksten. Den lille familien Wingfield – mor sønn og datter – kjemper en innbitt kamp mot indre demoner. Moren er bitter og livredd for at barna ikke skal lykkes datteren er knuget og har lukket seg inne sønnen er fjern og selvbebreidende. Handlingen som utspiller seg er enkel. En mann kommer på besøk et øyeblikk ser det ut til at han kan forløse noe i datteren og dermed hele den lille familien men så trekker han seg unna og datteren lukker seg igjen. Denne sytti år gamle teksten har imidlertid ikke tålt årene uten å eldes. Både historien og symbolikken i datterens samling av skjøre vakre glassdyr heller mot det overtydelige. Teksten styrke er derimot de ladde dialogene og avdekkingen av den uløselige familieknuten av avhengighet forakt og forkvaklet omsorg.

Jupither er tro mot Williams. I spillestilen har hun ivaretatt realismen; med unntak av at sønnen henvender seg til publikum når forestillingen begynner og avsluttes så er det ingen brudd med illusjonen. Den smale scenen og nærheten til skuespillerne gjør at de kan vende seg mot hverandre og ikke mot publikum og de kan ta i bruk mimikk pust og ørsmå gester for å formidle og fortolke skikkelsene. Scenografien er også stram og teksttro. Scenen er innredet i noe som med våre øyne er et umiskjennelig førtitallsinteriør. Her er altså ingen brudd ingen krumspring og ingen lek med teaterformen. Eller er det likevel det?

Jupither skaper faktisk den distansen eller den lille bristen som er nødvendig for refleksjon og hun gjør det på finurlig vis ved å overdrive realismen. Språklig er ikke teksten mye moderert. Og selv om Inger Hagerups oversettelse er smidig er den så full av foreldede uttrykk at det kan bikke mot det komiske for eksempel når menn i tjueårene drar til med kraftuttrykk som «så forsyne meg» og «du store verden». Både Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise er sterkt til stede selv om figurene deres blir lett stiliserte på grunn av det alderdommelige språket. Slik får vi følelsen av at denne forestillingen vil avdekke og stille Tennessee Williams i relieff og ikke bare gjenskape det gamle.

Likevel er det ikke alltid like lett å se hvor denne forestillingen vil. Kjersti Holmen spiller moren og lar henne romme både det selvopptatt overbeskyttende og en bunnløs og oppriktig fortvilelse. Det er så vi skutter oss av ubehag. I Jupithers regi bikker imidlertid Holmens geskjeftige kjefting ofte over til å bli farseaktig og uforpliktende komisk. Få minutter etter at vi var sterkt grepet sitter vi og humrer nesten uberørt. Om dette også er en del av Jupithers lek med det gammelmodige i teksten er ikke godt å si men det virker mer som et ufrivillig og uhensiktsmessig brudd.