Innenriks

Stuepigen - til lettelse for husmoderen

I 1875 var 46 prosent av Christianias yrkesaktive kvinner tjenestejenter.

«Stuepigen er den af Husets Tyende, som oftest kommer i Berøring med Herskabet og Herskabets Omgangskreds. Enhver Husmoder er derfor meget tilfreds, naar hun ser, at hun i sin nye Stuepige har faaet en net, beskeden og velopdragen Pige som fører et dannet Sprog, er ordentlig i sin Klædedragt, renslig med sin Person og i sit Arbeide.»

Ifølge folketellinga hadde så godt som hver fjerde husholdning tjenestejente i 1875. De mest velstående - 10 prosent - hadde tre eller flere tjenestejenter, 20 prosent holdt seg med to mens hele 70 prosent hadde én. Disse siste ble kalt «enepiker». Avisene var fulle av annonser der folk søkte etter flink, bra og pålitelig enepike, stuepike, kokkepike eller rett og slett pike.

Å ta huspost var regna som en trygg inngang til storbylivet for jenter fra landsbygda. De fikk et sted å bo, kosten var inkludert, og mange av arbeidsoppgavene var kjente: renhold, matlaging og annet husstell. Sitatet i ingressen er henta fra «Stuepigen, - til Lettelse for Husmoderen og Veiledning for Stuepigen i hendes Gjerning» utgitt av Henrikka Høegh Schmidt i 1897 og 1912.

Høegh Schmidts intensjon var å gi fagutdannelse i huslig arbeid. Det betydde klare føringer. Blant det daglige arbeidet en tjenestejente skulle utføre kan nevnes: dekke bord, servere mat, pusse skotøy, børste tøy, lufte sengetøy samt rengjøre røkeværelset, entreen, anretningen, soveværelset, kjøkkenet, wc og stua. I tillegg var det bestemte oppgaver på bestemte ukedager samt hovedreingjøring før påske og flyttetid i oktober.

Føringene gjaldt ikke bare når, hvordan og med hvilke midler arbeidet skulle utføres, men også hvordan tjenestejenta skulle te seg: «Væn Dem til Pene manerer. Bank paa før De gaar ind. Indta en høflig stilling og staa ansig til ansig, naar nogen taler til Dem; læg ikke armene overkors, sæt ikke hændene i siden. Bland Dem ikke i herskapets samtale; forsøk ikke paa at underholde gjestene med passiar. Man træffer piker, som ikke forstaar det udannede i at hikke høilydt, snufse uavladelig, eller puste saa lydelig, at man kunde tro det var en dampmaskine! (…) Smeld ikke dørene, tal dæmpet, syng ikke. I bare ubetænksomhet hænder det, at pikene gir sig til at tralle og synge, men det er baade tankeløst og taktløst.»

I 1890-årene tjente tjenestepikene 27-33 øre dagen, mens kvinnene i industrien tjente 1 krone og 20 øre. Ifølge Helga Helgesens kokebok fra 1894 måtte tjenestepikene dessuten betale mulkt hvis de kom for seint på arbeidet. Tjenestejentene hadde ingen lovregulert fritid, de måtte arbeide fra klokka seks om morgenen til ni-ti-tida om kvelden sju dager i uka. Så seint som i 1937 hadde mange 12-15 timers arbeidsdag.

Snille husfruer ga tjenestejentene fri annenhver søndag formiddag eller ettermiddag, seinere også onsdag kveld. Disse fritimene ble på folkemunne kalt «duesleppet». Da inntok jentene byens promenadestrøk og danserestauranter.

Noen av tjenestejentene ble utsatt for seksuell trakassering og utnytting, og ikke få endte som prostituerte. I 1881 uttalte politilegen seg slik om tjenestejentenes liv: «De er som oftest enepiker, og en enepike i et simpelt hjem har det ikke godt, hennes tid og krefter utnyttes i enhver retning, og når barna er syke, må hun sitte oppe med dem hele natten. Det er ingen som har så god anledning til å legge merke til hvor tungt livet kan være for en ung tjenestepike som en lege, som ser hvordan hun kan plages. Hun har ikke et pikeværelse, hvor hun kan gjøre seg det hyggelig og arbeide litt for seg selv om aftenen, kjøkkenet er hennes værelse og et uttrekk i kjøkkenbenken hennes seng. Hun har ingen til å gå i kirke med om hun har lyst til det og kan ikke komme ut et par timer om uka. Endelig blir hun utålmodig over denne tvangen som er så stor og over dette bånd som hun ikke kan rive seg løs fra, hun begynner å løpe ut om aftenene etter at herskapet har lagt seg, hun sies opp fra sin månedsstilling eller jages fra huset, og nå vil hun nyte livet.»

De fleste jentene var unge og ugifte da de begynte i jobben, og de slutta når de skulle gifte seg. Men noen forble ugifte og fortsatte å jobbe så lenge kroppen makta. Noen familier lot stuepiken bli boende i alderdommen, men mange tjenestejenter endte på Fattighuset eller, fra 1905, på Tjeneste­pigehjemmet i Kristiania.

Spede forsøk ble gjort for å fagorganisere tjenestejentene, men det var ingen lett oppgave da jentene arbeida spredt og motstanden fra arbeidsgiverne var stor. Etter hvert som industri og servicebransje tilbød andre jobbmuligheter, ble det rift om de unge jentene fra landsbygda og lønna begynte å stige: I 1910 var den oppe i nesten 50 øre dagen. Nye moderne hjelpemidler bidro til at behovet for tjenestejenter sank, og det sies at yrket forsvant med 2. verdenskrig. Men det kan vel diskuteres om det ikke eksisterer den dag i dag, under nye navn og i andre former. Eller vasker alle gulvene sine selv i våre dager?

Mer fra Dagsavisen