Trenger selfiestang

Hvem: Hege Duckert (56)

Hva: Journalist i NRK.

Hvorfor: Ute med boka «Summen av små ting»

Har du selfiestang? Og ikke minst, bruker du den?

– Nei, men jeg burde hatt det, for jeg har for korte armer, og ender med å stirre så lenge i kamera at jeg begynner å skjele. Journalist-treningen får ta skylda: Jeg har alltid fått beskjed om at det eneste akseptable stedet jeg kan stå under et fotoopptak er bak fotografen.

Du har 6 bilder på Instagram, er selv på bare 3 av dem. Hvordan har du klart å få 296 følgere?

– Jeg har fått meg Instagramrådgiver, VG-vaktsjef Ken André Ottesen, som er på samme forlag som meg. Han legger daglig ut overskrifter fra lokalavisene, type «Speidere reddet dame som mistet hund som angrep geit» og har 90 tusen følgere. Jeg hadde 38, inntil for tre uker siden. Da tok han grep og lærte meg at jeg måtte bruke utropstegn og være med på bildene.

Hvor stor materialist er du selv på en skala fra 1 til 10?

– Åtte, kanskje? Det er jo ikke annet enn ting og historier som knytter oss til fortiden. Forholdet mellom mennesker og ting er både lidenskapelig og likegyldig, vi kjøper mer enn vi trenger og mister mer enn vi tror. En krangel om bestemors kaffekopper kan splitte en familie, til tross for at kjøkkenskapene er fulle, garasjen renner over og loftsboden er sprengt.

Du skrev en gang en bok som het «Men jeg har jo ingenting å ha på meg». Har du noe å ha på deg i dag?

– Ja, jeg stirret lenge inn i klesskapet for å finne dette oppsiktsvekkende antrekket: Svart skjørt, svarte strømper, svart genser og hvite joggesko.

Hvilket objekt som du eier har betydd mest for deg?

– En førsteutgave av Ibsens «Et dukkehjem». Jeg fikk den av faren min og den er vakkert innbundet, men det viktigste er følelsen av å åpne en bok som må ha gjort uutslettelig inntrykk på sin første leser, da hun åpnet den i 1879.

Jeg trodde du hadde skrevet en bok om små ting men så er det jo ganske store likevel?

– Ja, noen av tingene i boka er fysisk store, som operataket, en kaffebar og en røykebalkong. Når jeg kaller dem «små ting», er det fordi de har påvirket livene våre mer i det stille enn de store begivenhetene fra historiebøkene.

Hvor stor betydning har for eksempel Bård Tufte Johansens kyllingdrakt for den norske folkesjela?

– Den definerte den nye humoren, og delte publikum i to: De som tok poenget og de som ikke gjorde det. Kyllingstuntet var ment som mediekritikk. Noen oppfattet det som harselas med medienes dobbeltmoral, mens andre så det som et hjerteløst angrep på en syk politiker. Presseforbundets gamle sjef, Per Edgar Kokkvold, mener fremdeles at Bård Tufte Johansen burde skamme seg.

Jeg savner i grunnen skrukken til Harald Eia? Den som Kiki Sørum ville stryke ut med et antikt strykejern.

– Vi kan starte Facebookgruppa «Vi som vil ha Åpen post tilbake»?

Hvorfor husker vi disse trivialitetene, mens for eksempel mange av oss har problemer med å huske årstall for viktige begivenheter?

– Ting og historier utløser følelser som danner minner. Det er vanskelig å bli rørt av et årstall.

Hvorfor ble nordmenn så provoserte av undertøyskampanjen til H&M med Cindy Crawford?

– To uker før jul i 1991 hang det tolv tusen plakater over hele Norge av Cindy i blondeundertøy. Noe slikt hadde vi aldri sett før. Syttitallsfeminismen kolliderte med liberalismen og individfokuset på nittitallet. Nordmenn var ikke vant til denne formen for reklame, og mange ønsket ikke å venne seg til den heller.

Kvinner fikk sin eyecandy noen år senere med Marcus Schenkenberg i underbuksa. Det ble ikke så mye rabalder?

– Nei, loven om kjønnsdiskriminerende reklame konsentrerte seg om utnyttelse av kvinnekroppen, siden det historisk sett var den som ble brukt i reklame.

«Casino» med Hallvard Flatland var kanskje det ultimate reklamevennlige TV-programmet. Nå skal han kjøre reprise i desember. Tror du det vil slå an like godt?

– Nei, det vil ikke være mulig, for TV-universet har endret seg fundamentalt. I dag kan du se så mange spillprogrammer du bare orker, lineært eller på nettet. En mandag i 1989 hadde du valget mellom en mellomeuropeisk spillefilm på NRK og et program der du kunne ringe inn og vinne et hus, en bil eller 14 dagers drømmereise til Kanariøyene.

Det er mye snakk om å få ned forbruket – har «tingene» på en måte gått av moten?

– Jeg vil si tvert om: fordi vi ikke kan fortsette å forbruke så mye som vi gjør, må vi tenke nøyere gjennom hvilke ting vi anskaffer oss, ta bedre vare på dem og bruke dem lengre.

Hvem var din barndoms helt?

– Ginger Rogers – hun gjorde alt dansepartneren Fred Astaire gjorde, baklengs og på høye hæler.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er så upraktisk. Du vil ikke ha meg med til en øde øy, for å si det sånn - med mindre du ønsker deg noen som bare sitter med tærne i vannet og forteller historier.

Hva liker du mest ved deg selv?

– At jeg kan lytte, formidle og skrive, selv om jeg grunnleggende sett er et skravlehue.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Lik lønn for likt arbeid, og – dersom det hadde vært mulig – retten til en lykkelig barndom.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Mannen min. Jeg sier med Halldis Moren Vesaas: Man skal alltid kysse i heisen.